Den 12. mai kom regjeringens forslag til lakseskatt. I revidert nasjonalbudsjett foreslås en fast produksjonsavgift på 40 øre per kg. Videre videreføres ordningen med auksjonering av ny MTB-kapasitet annethvert år, men fordelingsnøkkelen for inntektene fra auksjonering endres.
Dagens fordeling med 80 prosent til kommune/fylkeskommune og 20 prosent til staten snus på hodet, slik at staten fra 2022 vil motta 75 prosent og resten går til kysten. Selv om fordelingen mellom stat og kyst alltid kan diskuteres, framstår dette alt i alt som et balansert forslag.
Hemme investeringer
For oppdrettere som skal foreta investeringsbeslutninger er det åpenbart en fordel at ballen nå legges død. Det skaper ro, noe som er spesielt viktig i en periode preget av stor usikkerhet ellers i samfunn og markedene. Stabile rammevilkår vil åpne opp for økte investeringer, noe som trengs i Norge når COVID-19 drevet arbeidsledighet skyter i været.
Selv om fordelingen mellom stat og kyst alltid kan diskuteres, framstår dette alt i alt som et balansert forslag
Produksjonsavgiften vil gi næringen lavere lønnsomhet etter skatt, men alternativet var en grunnrenteskatt på 40 prosent. Vår forskning finansiert av FHF og NFR viser at en vannkraftskatt i havbruk vil hemme investeringer i ny og mer bærekraftig produksjonsteknologi slik som lukkede anlegg i sjø, eller offshoreanlegg som kan utnytte større deler av norske havområder. Både lukkede sjøanlegg og offshore anlegg representerer store muligheter for bærekraftig vekst og arbeidsplasser, men bare hvis investeringene er lønnsomme etter skatt.
For staten vil endringen av fordelingsnøkkelen være viktig. Koronakrisen og oljeprisfallet har ført til både høyere utgifter og lavere inntekter for staten. Økte skatteinntekter fra havbruk er viktige nå, selv om de blir mindre enn antydet i Havbruksskatteutvalgets utredning. Videre vil en moderat produksjonsavgift være enklere å hente inn til fellesskapet og administrere enn en grunnrenteskatt som åpner opp for utstrakt skatteplanlegging og kostbart skattebyråkrati.
Ikke taperne
I media de siste dagene har det fremstått som at kommunene har vært de store taperne, siden beregninger viser at beløpet de mottar i årlig produksjonsavgift vil være lavere enn det de ville ha mottatt fra auksjonering av nye tillatelser med dagens fordelingsnøkkel. Beløpene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare.
Det er viktig å være oppmerksom på at usikkerheten i produksjonsavgiften er vesentlig lavere fra år til år enn for auksjonsinntektene. En produksjonsavgift vil gi den enkelte havbrukskommune en relativt jevn inntekt, med en avgift per kg som er uavhengig av lakseprisen, og bare fluktuere som følge av endringer i lakseproduksjonen i kommunen. Dette er en fordel for kommunene, men en ulempe for oppdretterne. Lakseproduksjonen i Norge forventes å øke over tid og dermed øker avgiftsinntekten. For auksjonene er både trafikklyssystemet og lakseprissykler betydelige kilder til inntektsrisiko for kommunene. På sikt kan auksjonsinntektene også synke betydelig dersom det ikke er bærekraftig å øke MTB volumet.
Beste løsningen for alle?
Så kanskje er dette den beste løsningen for alle – noen vil endog hevde at det er en vinn-vinn løsning for kommuner som ikke tåler så mye inntektsrisiko, og en stat som kan bære inntektsrisikoen fra havbruk. Forslaget fremstår i alle fall som et balansert forslag fra regjeringen. Her er det noe til alle, men ingen vil kanskje være helt fornøyd.
