Her på Andøya har det blitt forsøkt etablert diverse nye næringer de siste 15 årene. Det startet med vindkraft på Andmyran – kloss inntil tre bygdesamfunn. Det fortsatte med seismikkskytinger og oljeplaner for fiskefeltene våre. Så skulle fiskefeltene på vestersida av øya kles med vindturbiner. Det siste er planer om satellittoppskytinger på vestersida av øya med etter sigende mulige utvidelser over tid.
Det siste skjer i et vakuum etter avgjørelsen om nedleggelse av Andøya Flystasjon som er dramatisk for lokalsamfunnet vårt og de menneskene dette får konsekvenser for.
Prosjektene har det til felles at det i svært begrenset grad er tatt hensyn til natur, fauna og etablerte bosetninger og virksomheter. Folk flest og politikere tilføres begrenset informasjon før det skal tas beslutninger – ja eller nei. Presset er stort på de stakkarene vi har valgt fram for å ta disse beslutningene – blant annet fordi det gang etter gang haster så fryktelig hvis planene skal bli realisert. Informasjon om eventuelle baksider av medaljene blir derfor mangelvare. Kun utbygger informerer og da er det bare det positive som løftes fram.
Norge skal visstnok satse på bærekraftige næringer i årene som kommer. Ungdommene våre marsjerer i gatene for framtida som tilhører dem – og ikke til oss. Grønt skifte er kravet. Vi andre skjønner at det må tas grep, men vi vet ikke helt hvilke grep vi skal ta. Hva skal vi satse på? Mange vil kanskje da mene at «Oksebåsens» planer er framtida og redningen for Andøya, men når planene presenteres er det få detaljer man får innsikt i. De totale følgene for oss er derfor ganske diffuse. Som en følge av begrenset innsikt forstår kanskje ingen i tillegg hva dette prosjektet egentlig handler om – noe som bør være en selvfølge for folk her på øya. Vi lever tross alt i et demokrati.
Da Nato i sin tid etablerte base på Andøya fikk det både negative og positive følger for lokalsamfunnene her. Når nå flystasjonen kanskje skal legges ned så kan det føles både meningsløst og desillusjonerende for mange. Kan hende melder tanker seg hos noen hver om at det kan være sammenhenger mellom avviklinger på Andøya Flystasjon og enkeltstående såkalte nye næringer. Finnes det forbindelser som vi ikke klarer å skjønne? Som vi ikke blir fortalt?
Fiskere utenfor Andøya har fra tid til annen måttet forlate fiskefelter til fordel for oppskytinger eller våpentestinger. Økninger av denne typen aktiviteter fører til begrensninger for oss. Dersom «Oksebåsens» planer utvides betydelig så kan dette føre til ytterligere begrensninger for oss fiskere. Opp- og utskytinger kan bli prioritert foran matproduksjon til tross for at Havressursloven klart hegner om det motsatte. Og hva med utslipp og støy? Hva blir de reelle konsekvensene for natur, fauna, folk og andre næringer – spesielt primærnæringene?
I cirka 30 år har våre lokalpolitikere vært uenige om hvem som har berget og hvem som ikke har berget Andøya Flystasjon. Dette har vært frustrerende over tid for de mange av oss som har hatt andre næringer som levebrød. Nå sitter det i tillegg folk som føler seg matte og deprimerte på grunn av de foreliggende planene til «Oksebåsen». Faktisk har det allerede flyttet folk fra øya fordi man ikke klarer å være her lenger. Andre vurderer det. For mange blir ikke situasjonen bedre når de samme mektige aktører bekler både styre og stell og samtidig presenterer planer ingen forstår konsekvensene fullt ut av. Man kan bli syk av mindre enn det.
Det hele bør kanskje kokes ned til hva framtidas Andværinger ønsker å være og assosieres med. Hvilken rolle ønsker vi å spille i et globalt storsamfunn? Hvilke sunne, grunnleggende og iboende verdier har vi som kan hjelpe våre etterkommere med å overleve på denne kloden? Og er satellittoppskytninger og droner med ukjente mål og meninger en del av løsningen?
Mens vi funderer over det er det ikke til å unngå og registrere at Putin tester sine missiler rett utenfor våre områder. Jeg har ikke fått med meg at det har skjedd før, og det skulle ikke forbause meg det spøtt om han er bedre informert enn hva vi Andværinger er.
