En lang valgkamp er over og resultatet er klart. De rødgrønne (Ap, Sp, og SV) fikk flertall alene. Jonas, Trygve og Audun er nå i full gang med sine sonderinger. Dernest følger forhandlingene.
Det er for tidlig å si hvem som skal regjere sammen. Blir det en regjering med Arbeidspartiet og Senterpartiet, med Sosialistisk Venstreparti som samarbeidsparti, eller vil vi få en regjering bestående av alle tre? Alt dette får vi svar på i løpet av de nærmeste ukene.
Gode prinsipper
De tre partienes politiske program gir klare signaler om endringer – som igjen har bidratt til en del usikkerhet. Det ser ut til å være et sentralt prinsipp hos de nevnte partiene at fiskeriressursene tilhører fellesskapet, og de skal komme kystsamfunnene til gode.
Dette er gode prinsipper som Sjømatbedriftene støtter, og som har vært bærende for forvaltningen av norske fiskeriressurser igjennom flere tiår.
Det er grunnleggende at fiskeripolitikken må bidra til å sikre industrien jevn tilførsel av råstoff med høy kvalitet, og gjennom dette sikre helårlige arbeidsplasser. Dette er også et fremtredende perspektiv hos de tre partiene som nå sonderer regjeringsmulighetene, eller som – for alt jeg vet – er i gang med reelle forhandlinger. Jeg er naturlig nok svært glad for at de har dette med seg.
Forutsigbarhet og stabilitet
Sjømatbedriftene mener det er avgjørende at fiskeripolitikken bidrar til forutsigbarhet og stabilitet for næringen. Sjømatbedriftene mener det bør gjennomføres en konsekvensutredning av hvordan politiske endringer i rammevilkårene for fangstleddet, påvirker aktiviteten på land.
Det må være sammenheng i de politiske rammene for å sikre tilstrekkelig lønnsomhet både på sjø og land. Vi må bli bedre til å skape økt aktivitet langs kysten og legge til rette for at mer råstoff kan bearbeides i Norge.
På den bakgrunn tillater jeg meg å foreslå, ovenfor Jonas, Trygve og Audun, en mer fleksibel pliktordning som baserer seg på følgende prinsipper:
Trålerne plikter å tilby 80 prosent av fangsten til landindustrien. Plikten vil være ansett for oppfylt i det 75 prosent av det kjøpte råstoffet under tilbudsplikten har gått til bearbeiding – på tvers av perioder og på tvers av fartøy. Dette vil gi økt fleksibilitet for landindustrien som igjen vil kunne bidra til økt bearbeiding.
Trålere med leveringsplikt bør plikte å tilby 80 prosent av fangsten til landindustrien
Konsernintern omsetning
Det innføres en rederikvoteordning, der rederiets fartøy kan gjennomføre en innbyrdes spesialisering. Dette vil kunne stimulere til å spesialisere fartøy for fangsting i tråd med industriens behov for helårlige leveranser av hensiktsmessig råstoff. På denne måten vil man også bedre ivareta formålet med hele pliktsystemet.
Pliktordningene knyttet til hyse oppheves.
Et overordnet prinsipp som må legges til grunn er at råstoffet tilbys til markedspris.
Videre vil jeg anbefale at konsern som har fartøy pålagt tilbudsplikt, og som samtidig eier landindustri bestående av flere selskaper med rettigheter på tilbudspliktig råstoff, skal gis mulighet til selv å bestemme hvor råstoffet skal bearbeides innad i konsernet.
Dette må gjelde uavhengig av om det foreligger aktivitetsplikt eller ikke, og skal kun gjelde konsernintern omsetning av råstoff.
Ressursfordelingen
Tar vi utgangspunkt i de tre partienes programmer, og ikke minst uttalelser i valgkampinnspurten, er det mye som tyder på at det kan bli endringer i kvotene mellom fartøygruppene. Dette har bidratt til usikkerhet, og skapt en viss uro i næringen.
I starten av september gjensto det om lag 42.000 tonn torsk i lukket gruppe og om lag 8.500 tonn torsk i åpen gruppe. De siste årene har samlet fangstkvantum på disse to gruppene aldri oversteget 22.000 tonn.
Potensielt betyr dette at om lag 30.000 tonn torsk risikerer å ikke bli fisket og dermed heller ikke gjort tilgjengelig for en industri som skriker etter råstoff i andre halvår. Dette gir et klart signal om at man ikke bør tukle med ressursfordelingen mellom flåtegruppene.
La dagens fordeling bli værende. Noe annet kan få svært utilsiktede og uheldige konsekvenser.
Vi bør være best
Jeg har ofte stilt meg spørsmålet: Hva er det som hindrer økt foredling og verdiskapning av fisken i Norge? Dette må vi da klare å få til all den tid islendingene klarer det». Sannheten er, om vi liker det eller ikke, at islendingene er bedre enn oss på noe vi burde vært best i verden på: Verdiskapning i fiskerinæringen.
Til tross for at norske fiskere må dra lengre til havs for å nå fiskefeltene, må det være fullt mulig for Norge å bli minst like god som Island.
Da er en fiskeripolitikk som skaper splittelse og fragmentering i fiskerinæringen det siste vi trenger. Den nye regjeringen bør legge til rette for en politikk som blant annet bidrar til å fjerne flaskehalser i sesong, være mer markedsorientert, å sikre mer effektiv utnyttelse av restråstoff, og å legge til rette for at næringen kan ta ut teknologipotensialet som ligger der.
Sjømatbedriftene har sendt inn sine innspill til ny regjeringsplattform, og stiller mer enn gjerne opp til samtaler om dette med de tre partiene som nå sitter og forhandler om en ny regjeringsplattform. Våre innspill til regjeringsplattformen blir uansett ikke det siste de har hørt fra oss.
