Norge er en av fem kyststater til Polhavet. Vi har derfor interesser og ansvar å ivareta for bærekraftig bruk og bevaring av økosystemer og ressurser der.
Vitenskapelig kunnskap om økosystem og havbunn er en forutsetning for å ivareta dette ansvaret. Forskningsprogrammet Arven etter Nansen er en i norsk sammenheng stor satsing, på på klima og økosystem i det nordlige Barentshavet. Arven etter Nansen nærmer seg nå slutten. Samtidig trapper andre land opp sin aktivitet i nord.
Vi trenger derfor en ny og forsert norsk satsing på marin forskning med fokus på selve Polhavet.
Polhavet
Det globale havrettsregimet utgjør rammeverket for all forvaltning og bruk av Polhavet og definerer eiendomsforholdene der på samme måte som ellers i verden. Polhavet er omgitt av territoriene til de fem kyststatene Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland og Norge. Det består av disse fem statene sine maritime soner og et område utenfor 200-milsgrensene. Totalt er Polhavet i størrelsesordenen 7,5 millioner kvadratkilometer.
Den norske delen av Polhavet består av havområdene og kontinentalsokkelen nord for Svalbard og er avgrenset mot Grønland i vest og Russland i øst. Fiskevernsonen angir 200-milsgrensen mot nord i vann, mens den norske kontinentalsokkelen strekker seg enda lenger nordover, til nesten 85 grader nord.
Arven etter Nansen
Arven etter Nansen er et samarbeid mellom ti universiteter og forskningsinstitutter, og målet er å levere integrert kunnskap om marint klima og økosystemer i rask endring. Dette skal bidra til kunnskapsgrunnlaget for bærekraftig forvaltning av det nordlige Barentshavet også nord for den nåværende iskanten, når menneskelige aktiviteter og virkningene av dem beveger seg nordover.
Arven etter Nansen er blant de største norske forskningsprosjektene gjennom tidene. Budsjettet er på rundt 750 millioner kroner over seks år (2018-2023). Norges forskningsråd står for halvparten og de deltakende institusjonene for resten. Mer enn 200 forskere er involvert. Et viktig aspekt er også utdanning av en ny generasjon av polarforskere.
Arven etter Nansen bidrar med omfattende ny viten innen om det nordlige Barentshavet og norsk del av Polhavet. Forskningsskipet «Kronprins Haakon» er den viktigste plattformen.
Hva kommer etter Nansen?
Arven etter Nansen går mot slutten. Det er av stor betydning å fortsette en slik tung norsk satsing på marin forskning i nord også etter 2023. En hovedprioritet da må være at forskningsaktivitetene skjer lenger inn i selve Polhavet, gir økt kunnskap om forholdene der, samt bidrar til et sterkere norsk nærvær.
Dette er det en rekke gode grunner til. For det første er kunnskap om både naturgitte forhold (økosystemer, kontinentalsokkel) og samfunnsmessige spørsmål grunnleggende – det man ikke kjenner kan man ikke forvalte. Med økende aktivitet i nord må vi flytte forskningen nordover. Det er også et poeng at raske endringer i havisen har konsekvenser langt utover Arktis og det er viktig å bidra til å kaste lys over disse.
For det andre, den internasjonale forskningen i Polhavet er i rask utvikling, og Norge som kyststat må være i front her.
Ved å levere den beste og mest omfattende forskningen, setter vi oss i førersetet i utviklingen av den internasjonale forskningsagendaen. I løpet av et tiår har det kommet til en rekke nye arenaer for internasjonalt samarbeid om forskning i nord, i tillegg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES). Informert og samstemt opptreden her er viktig.
Bak dette ligger det også – for det tredje – endrede geopolitiske forhold med en økende global rivalisering mellom stormaktene. Dette manifesterer seg blant annet i økt forskningsaktivitet fra aktører som Kina, EU og andre. For en kyststat som Norge er forskning og det å være ledende på kunnskapsfeltet grunnleggende. Det krever aktiv tilstedeværelse og et omfang i forskningen som gir internasjonal tyngde.
Justeringer av kursen
Arven etter Nansen undergår nå en evaluering som vil gi tilbakemeldinger på innretningen på programmet. Også en ny og forsert satsing i nord, i forlengelsen av Arven etter Nansen, bør være et helhetlig program. På et par punkter kan innsatsen styrkes:
For det første, Arven etter Nansen er et naturvitenskapelig program. I en utvidet satsing bør man også inkludere forskning på rettslige og geopolitiske spørsmål. Det er viktig å ha oppdatert og ny kunnskap også på disse områdene, og at den koples til den naturvitenskapelige forskningen for helhetlige perspektiv på utviklingen.
For det andre, få land er bedre skikket til å bidra til kunnskap om Polhavet i det internasjonale tiåret for havforskningen. En satsing må derfor rigges slik at den i størst mulig grad bidrar til den internasjonale dugnaden som tiåret er.
