Bruk det. Du fortsetter å gå. Plutselig hører du at bakken under deg knaser. Hva er den lyden?
Etter utallige reportasjer de siste årene er det åpenbart at havet står overfor mange problemer. Vi vet at havtemperaturen og havnivået stiger. Samtidig som vi er bevisste på at det blir mindre fylt av liv og mer fylt av plast.
I Norge har vi også en fellesforståelse om hvilke problemer menneskeheten har skapt for vårt miljø. Vi mener at spørsmålet ikke lenger handler om kunnskap, men om vi virkelig kjenner hvordan våre handlinger påvirker havet.
På Mausund feltstasjon i Trøndelags skjærgård kan man tydelig se konsekvensene av marint avfall. Ikke nok med det, man kan føle effekten, man kan høre den. Hilde Ervik, førstelektor i naturfag ved lærerinstituttet på NTNU, har gjennomført flere ekskursjoner til Mausund feltstasjon. Ervik forteller at det er stor forskjell på å erfare skadene av plast i bakken, sammenlignet med å se foredrag eller bilder. Videre sier hun «Man går på bakken, hvor man hører det knaser under føttene. Hvis du da løfter og snur rundt på den jorda, da ser man alt som er der. Det er ikke bare en flaske du hører lyden av, men plast. Det er spesielt».
Dessverre er ikke Mausund unikt. Kine Martinussen fra HoldNorgeRent sier at «havet er sårbart, lønnsomt og utnyttet men fremdeles ikke temmet». Vi har gått fra å beskytte oss mot havet, til å nå beskytte havet fra oss.
«Polarambassadør Hilde Fålun Strøm overvintrer på Svalbard og forsker blant annet på plast i havet. Strøm påpeker følgende: En ting er det vi ser, en annen ting er alt vi ikke ser. Her på Svalbard dreper plast i havet også dyr og fugler over havflaten – av plast som skylles på strendene». Dyrene får en falsk metthetsfølelse som gjør at de sulter i hjel. Det er likevel viktig å huske på at det ikke bare er dyrene som blir direkte påvirket av plasten. Vi får også i oss det samme avfallet ved å spise fisk eller sjømat. En sjømathandler fra Oslo forteller at «Vi som jobber med fisken, renser den og spiser den, ser jo både det ene og andre».
FN har foreslått at 2021–2030 skal være Havets tiår. Fokuset på havforskning skal forbedres. Det har regjeringen lagt frem på forskjellige instanser, blant annet ved håndtering av marint søppel og mikroplast. FNs bærekrafts mål nummer 14 Livet i havet, understreker at havet er kritisk truet. Dette ble spesielt satt på dagsorden under fjorårets TV-aksjon.
Som masterstudenter ved NTNU er vi innforstått med at vi står i en posisjon hvor vi kan påvirke. Samtidig ser det ut til at alle vi har vært i kontakt med har store forventninger til havets tiår. Der de fleste ser på bevissthet og engasjement som viktige faktorer. Vi klarte jo å samle inn nesten en kvart milliard i fjor, men likevel kaster vi sigarettsneipen på gata.
Kastekulturen i Norge har likevel forandret seg de siste tiårene. Tidligere var avfallshåndteringen bygget på estetikk og man kunne med god samvittighet kaste avfall direkte i sjøen. Man kunne også få betalt av staten hvis man senket fiskeskipet sitt i havet. Det er ikke overraskende at havtilstanden i dag befinner seg i en kritisk tilstand, da dette pågikk frem til slutten av 1990-tallet. Pensjonist og samfunnsøkonom Harald Charles Bergh, sier «mangel på kunnskap i min generasjon førte til at vi ble likegyldige til hva vi dumpet i havet».
I dag har vi bedrifter som Mausund feltstasjon og HoldNorgeRent som driver med plastopprydning. Dette er selvsagt bra. Men vi mener det viktigste de bidrar med er å gi folk muligheten til å oppleve effekten av plast.
Etter å ha gjennomført en kvalitativ undersøkelse, fikk vi inntrykk at folk flest har mye kunnskap om havet og er miljøbevisste. Likevel er det vanskelig å forstå hvordan man som enkeltindivid kan gjøre en forskjell. Ja, vi donerer penger, deler i sosiale medier eller dropper å kaste snusen på bakken. Det er likevel et fåtall av oss som går på strendene og plukker søppel. Spørsmålet nå er hva Norge kan bidra med under havets tiår.
Grunnen til at fokuset har rettet seg så mye mot en global plastopprydding, er fordi plast er noe håndfast. Et problem vi kan fysisk ta på, håndtere og fjerne. Vi må ta ansvar. Kunnskapen om og effektene av plast må understrekes. Dette er en global dugnad som går på tvers av landegrenser. Det er ingen vits å legge skyld på andre nasjoner.
Havet bryr seg ikke om skyld. Andreas Myhrvold i WWF understreker at vi i Norge har lite lekkasje til naturen fra innsamlet avfall, men at mye av plastavfallet vårt blir eksportert. Dette medfører at vi legger press på et internasjonalt system for gjenvinning og resirkulering.
Miljøvernstudenten Kristian Louis sier «Det er vanskelig å være menneske nå uten å smake på dårlig samvittighet over hva vi gjør kollektivt ved miljøet og havet». Denne dårlige samvittigheten burde være en pådriver til endring. Vi må ikke bare vite, men faktisk kjenne på hva plasten gjør med planeten vår. Nå befinner vi oss i en posisjon hvor vi fysisk kan høre bakken under oss knase.
Det hjelper ikke at en liten bedrift som Mausund driver med marin opprydning, hvis ingen følger det opp. Vi er klar over at tidligere generasjoner har ødelagt havet. Likevel er vi nødt til å gå bort fra det som har skjedd. Vi må se løsninger for fremtiden. Havets tiår må forbedre situasjonen, slik at vi ikke fratar fremtidige generasjoner et velfungerende hav.
