Uthevet del av overskriften kommer fra styreleder Hitland i «Vossolauget Sluttrapport 2008-2019». I Dagens Næringsliv 28. mai 2019 står det at redningsaksjonen i Vosso har kostet over 200 millioner kroner, og det meste er i hovedsak offentlige midler. Det er selvsagt trist at innsatsen fra Lauget ikke blir kronet med suksess. Vossolaksen hadde fortjent det!
Norsk institutt for naturforskning (NINA) sto også for et omfattende genbankprosjekt - i Mandalselva i årene 2003-2009. Her ble kuren å bruke Imsalaks i et forsøk på å reetablere laksen etter år med sikker diagnose; forsuring. Allerede i Direktoratet for Naturforvaltnings (DN) utredning 7-2010 ble det slått fast at prosjektet var mislykket. Laksen kom selv naturlig tilbake fra omkringliggende elver - når miljøbetingelsene igjen ble levedyktige. Av genbankprosjekter er det vel bare gyro-reetableringene i regi av Veterinærinstituttet, som har vært noenlunde vellykket. Men disse er ikke sammenlignbare.
Konklusjonene fra dette nylig avslutta prosjektet i Vosso, samt nevnte prosjekt i Mandalselva - er de to eneste gjennomførte genbankprosjekter for villaks i Norge, som er sammenlignbare med «Genbank Hardanger». Det er også de to eneste som finnes med relevant erfaringsbasert kunnskap. Konklusjonen fra begge er at etter formålet var de mislykkede. I sluttrapporten fra Vossolauget vet de dessuten ikke hvorfor prosjektet mislyktes!
«Alle» som fremdeles tror at «Genbank Hardanger» er en dugelig kur bør lese spesielt kapittel 8 i DNs utredning 7-2010. I den gir Miljødirektoratet selv «pasienten» relativt presise diagnoser, utreder effekt av behandling, og gir klare anbefalinger hvordan dette eventuelt skal gjøres neste gang.
Angående Hardangerkuren – Hvorfor valgte Miljødirektoratet å se bort fra egen rapport?
Oss alminnelige vesalmenn vet nå det som Miljødirektoratet altså visste allerede før de gikk til Stortinget og ba om midler. Spørsmålet blir da; Hvorfor tillates det allikevel at Miljødirektoratet skal bruke nye 450 - 500 millioner offentlige kroner de neste 10-15 årene på nok en redningsaksjon for laks og sjøørret – denne gang i Hardanger? En eventuell suksess for en, eller flere av bestandene blir kun på slump og tilfeldigheter. Tilgjengelig erfaringsbasert kunnskap predikerer en fremtidig fiasko.
Vossolaksen ble aldri utryddet, og prosjektet ble definert som et reetableringsprosjekt med bruk av kjent og verifisert genmateriale. Det har også vært foretatt omfattende og langvarig forskning både før og etter prosjektoppstart. Løpende justeringer og bruk av «alle» metoder, og nye vinklinger er blitt til underveis – fremdeles uten hell. Vossolaksen kommer dessuten fra ett vassdrag, og består trolig bare av en laksebestand. Dette er alle faktorer som burde klargjort tydelige årsakssammenhenger, og resultert i en håndterlig situasjon. I Hardanger er det hele 17-18 vassdrag og ikke mindre enn 21 ulike bestander.
En av de siste artiklene om «Genbank Hardanger» finner vi i BT 12. mai 2019. Her sies det at Hardangerfjorden er et «skrekkeksempel» hvordan lakselus og rømt oppdrettslaks kan påvirke villfiskbestanden i et fjordsystem. I ovennevnte sluttrapport leser vi at også i Vosso var dette lenge de eneste hypotesene. Etter mange år med empiri fra «genbankmedisinen» som nå skal brukes i Hardanger forkaster nå forskerne disse to hypotesene for Vosso. Selv ikke fjerning av antatt påvirkning av lakselus (smoltslep) hjalp nevneverdig på situasjonen. For laksen i Vosso har begge disse faktorene, som igjen blir fastslått som de skyldige i Hardanger liten, eller ingen betydning for bestandsutviklingen etter redningsaksjonen.
Det er 10 vassdrag med bestander av villaks som er/skal i levende genbank. Det er ikke på forhånd bestemt hvilke av disse som skal bli «reddet», eller reetablert. I alle disse vassdragene er fiskebestandene relativt dårlig dokumentert, og vassdragene er naturlig forskjellige. De menneskeskapte påvirkningene varierer også i grad og type fra elv til elv. I motsetning til i Vosso hvor slike faktorer nå kanskje fremstår som mer sannsynlige gjerningsmenn, er eventuelle negative påvirkninger fra disse - heller ikke blitt utredet i Hardanger! En tilstrekkelig mengde genetiske undersøkelser er heller ikke blitt gjennomført i forkant. Hverken stedegenhet eller reell (genetisk) størrelse på bestandene er noensinne fastslått. Dessuten er det trolig flere av disse vassdragene som ikke har et tilstrekkelig stort habitat til genetisk å kunne huse en egen bestand. Kan Miljødirektoratet dokumentere at eksempelvis Jondalselva har/har hatt, eller kan få en unik og stedegen laksebestand?
I samme BT-artikkel sier G. Walle fra Fylkesmannen i Vestland at det er hele 22 laksebestander som skal håndteres. Det er usikkert om det er BT som roter, eller om det er «upresist» fra Walle, men hun vet nok at 13 av disse er sjøørret. Det faglige kunnskapsgrunnlaget som forsvarer at laks kan «genbankes» slik Miljødirektoratet (aldri) har utredet er som nevnt meget svakt. For sjøørreten finnes simpelthen ikke dette grunnlaget. Det finnes nesten ingen empiri, ei heller teorier som kan anvendes til å forsvare innleggelse av sjøørret i prosjektet. Dette fantes heller ikke i forkant av prosjektet. Prosjektet Salmo Tracking 2020 dokumenter allerede nå at det finnes tusenvis av sjøørret i Hardanger. At en art, for hvor kurens effekt er helt ukjent, skal legge beslag på hele 60 prosent av totalbudsjettet for genbanken er uansett tett på en offentlig forvaltningskandale. Igjen må vi spørre, hva er egentlig formålet det jobbes mot?
Det er definitivt mange utfordringer for de anadrome bestandene i og rundt Hardangerfjorden. Vossolauget dokumenterer nå at det var for lettvint og kun angripe det vi trodde vi så på overflaten som årsak til problemene.
Tanken om at Miljødirektoratet her opptrer som grådige medisinmenn med en mirakuløs kur for alle sykdommer, ligger langt fremme i pannebrasken. Men, da nesten alle de offentlige midlene her går til NINA - som er et frittstående, og helt upåvirket institutt er jo heldigvis det en helt urimelig tanke. I dagligtale omtaler vi dessuten gjerne slike aktører som sjamaner eller kvakksalvere, noe vi definitivt ikke vil at Miljødirektoratet skal være. Det er da heller ingen som ville betalt, eller i det hele tatt imot en kur fra fastlegen dersom det ikke først forelå en fullverdig undersøkelse - med en påfølgende trygg diagnose og en sikker behandlingsmetode?
Har Miljødirektoratet skjult tidligere erfaringer, og dermed greid å forlede Stortinget til å bevilge 400-500 millioner av mine og dine skattepenger til et umulig prosjekt?
Basert på resultatene fra Vosso, og de andre erfaringene Miljødirektoratet vitterlig satt på så er risikoen for fiasko alt for høy i forhold til innsatsen. Eksisterende prosjekt må umiddelbart avsluttes, og nye vurderinger om veien videre bør foretas opp mot de kunnskapsbaserte løsningene Miljødirektoratet faktisk har.