Da Mowi meldte seg inn i Norsk Industri i 2015, var bakgrunnen uenighet med Sjømat Norge i flere sentrale saker, som hvordan næringen skulle utvikle seg videre. Norsk Industri erkjente at lakselus og rømt oppdrettslaks er skadelig for miljøet og villaksen, noe Sjømat Norge betvilte.

Norsk Industris visjon var at næringens fotavtrykket skulle ned, slik at eksporten kunne gå opp.

Kjersti Sandvik, debattansvarlig Fiskeribladet, Intrafish og Tekfisk Foto: Privat

– Vi må ha en sunn vekst der ekspansjonen ikke går på bekostning av miljø og fiskevelferd, sa administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri da han presenterte veikartet.

Hovedmålene i veikartet var enkle, klare og forpliktende. Veien oppdrettsnæringen måtte gå, skulle ende i null lus, null rømming og null ressurser på avveie. Dette skulle oppnås gjennom forebyggende og ikke reparerende, eller kompenserende tiltak. Men så hørte vi ikke mer om den saken.

Sjømat Norge fulgte opp med «Havbruk 2030». I denne rapporten slo de fast at norsk havbruk skulle stå for verdens mest miljøvennlige produksjon av sunn mat, og at næringen skulle levere sjømat, produksjonskompetanse og teknologi i verdensklasse. Sjømat Norge ønsket å bidra til å opprettholde bestandene av villaks, kysttorsk og reker. De var ikke like konkrete som Norsk Industri på hva som måtte til for å nå disse målene.

Veikartet til Norsk Industri er fra 2017. Her foreslås det å innføre en avgift på lakselus fra 2022. Det er bare to år til. Innen 2024 skulle alle oppdrettsanlegg være rømningssikre. Det er bare fire år til. I 2027 skulle alle anlegg være lusefrie. Det nærmer seg. Videre skulle all fisk i anlegg som ikke kan defineres som rømningssikre, være sporbar.

Hva skjedde med alle disse forslagene? Hvor er veiene som skulle gås for å nå de fine visjonene innen tidsfristene?

Det kan det se ut som om næringen har sporet av og er tilbake på den gamle, kjente veien mot mer vekst. Det kan se ut som om politikerne har slått seg til ro med visjonene, og ikke fulgt dem opp videre.

Veikartet til Norsk Industri er fra 2017. Her foreslås det å innføre en avgift på lakselus fra 2022. Det er bare to år til

Norsk Industri mente i 2017 at myndighetene spiller en viktig rolle gjennom å tilrettelegge for en sunn vekst i næringen. Men visjonen om at vekst ikke må tillates før miljøproblemene er løst, ser ut til å ha gått i glemmeboken. For historiene gjentar seg, år etter år og 2019 hadde det høyeste antall rømminger på flere år.

Hvert år vandrer flere tusen rømt oppdrettslaks opp i elvene, noen av dem krysses med villaks. Havforskningsinstituttet skriver i sin siste risikorapport at «Over tid vil innkryssing av rømt oppdrettslaks kunne forandre egenskapene til de ville laksebestandene, redusere antall villaks som produseres og svekke bestandenes evne til å tilpasse seg endringer i miljøet».

Lakselus har lenge vært et problem for oppdrettsnæringen, og har i mange år vært det største hinderet for vekst. Da fiskeri- og sjømatminister Geir-Inge Sivertsen (H) la fram trafikklysene tidligere i år, ga han grønt lys for vekst i ni av 13 oppdrettssoner. To fikk gult lys og kan fortsette som før, deriblant problemsonen Hardanger. To fikk rødt lys og må ta ned produksjonen.

– Vi sørger nå for fortsatt vekst i næringen, samtidig som vi tar villaksen på alvor, sa Iversen.

Han nevnte ikke noe om hvordan villaksen tas på alvor. Problemene med lus og rømming er der fortsatt. Rømt fisk kan ikke spores, og det er ingen avgift på lakselus.

Men problemene i norsk oppdrettsnæring er mer enn rømt laks og lakselus. Snart kommer Veterinærinstituttets årlige fiskehelserapport. I fjor kunne rapporten slå fast at 53 millioner laks gikk tapt i norske oppdrettsanlegg i 2018 på grunn av sykdom. Det var på samme nivå som året før.

Det kan se ut som om veien mot en mer miljøvennlig oppdrettsnæring ikke bare må gås, den må bygges, vedlikeholdes, brøytes og konkretiseres med mer enn ord. For eksempel handling.