Russland, plutselig verdens farligste nabo har invadert et nabofolk i Europa som vil ha demokrati heller enn autokrati, kleptokrati og et liksom demokrati.
Det masse-arresteres vilkårlig i russiske byer – en velkjent russisk tradisjon og null rettssikkerhet for dem som mener noe annet enn Kremls elite. Selv det å løfte ett hvitt A 4 ark på gaten fører nå til arrestasjon. Folk til folk samarbeid er bra, men er det noen som tørr det nå, annet enn på vår side av grensen?
«Ansvarlighet» og kos
På norsk side er det overveiende fokus på å fortsette fiskerisamarbeidet. Der er det «ansvarlighet» og kos med et historisk og fantastisk fiskerisamarbeid som gjelder. Hold en lav profil og se hva andre gjør før vi evt. tør å ta et standpunkt selv.
Godt hjulpet av advarsler om avtalebrudd fra den russiske fiskerigiganten Norebos kommunikasjonssjef Sergey Sennikov som høres ut som han uttaler seg på vegne av den russiske stat. Men det er vel Norebos interesser han forsvarer, må vi tro?
Frykten for tap av vårt fiskerisamarbeid rister i de norske kroppene. Men hvis vi skal være litt kritisk, hva har samarbeidet egentlig hatt som innhold de siste årene utover det som er fastlagt for lenge siden og har fungert i årevis?
Det meste er avklart når det gjelder grenser og fiskeriavtale med forvaltningsmessige prinsipper herunder kvoteuttak basert på felles forskning og til dels harmoniserte regler. Dette er grundig befestet over lang lang tid. Det er således sterkt forankret og således også levedyktig hos de to partene på tross av utenforliggende geopolitiske omstendigheter og en midlertidig nedkjøling.
En religiøs tro på Havnestatskontrollen
Fra kontroll siden hører vi intet. Ikke rart. Svart fiske ble på et vis avlyst etter at havnestatskontrollen begynte å fungere fra mai 2007.
Ressursforvaltningen synes å ha en religiøs tro på at Havnestatskontrollen helt sperrer for at svart fiske ikke kan forekomme. Det nasjonale innsatsen og operativt samarbeid med andre land er nærmest råtnet ned år for år.
På russisk side sørget en for å få nedlagt Underutvalget (krimutvalget) under det Norsk- Russiske Permanente Arbeidsutvalg da en ikke så det hensiktsmessig lengre. Det på tross av manglende oppfølging av alvorlige overfiske saker rapportert til den russiske fiskeriforvaltningsmyndigheten ikke ble fulgt opp?
Den ansvarlige etat for disse sakene nektet å ta dem imot på tross av den avtale vi fortsatt har i kontroll memorandumet. Disse sakene gjaldt alle i vår økonomiske sone. Ikke engang møte med den russiske riksadvokaten fikk disse på gli. Allikevel synes det som om alle problemer har vært løst.
Lite tillitvekkende
Det ble de ikke. Nå om dagen hører vi aldri om nye saker. Det er lite tillitvekkende. Da reiser det seg et spørsmål om vi kan stole på analyser og konklusjoner knyttet til at uttaket er i overensstemmelse med TAC.
Da er det også grunn til å stille seg kritisk til det reelle innholdet i samarbeidet. Nå er det forståelig om norske myndigheter for tiden ikke er så sterkt på banen her. Med et urovekkende avvik mellom landet og eksportert kvanta i Norge fra norske fiskere har man ikke mye troverdighet lengre.
Siden Russlands annektering av Krim i 2014 har samarbeidet vært på et minimum, men fungerer tilsynelatende allikevel på det overordnede fordi begge parter har nytte av det. Det vil den fortsatt kunne om det skulle bli sanksjoner mot russisk fiskeriaktivitet.
Kollektive vestlige sanksjoner
Russisk fiske i vår sone og levering til Norge gir en vesentlig økonomisk fordel for russiske fiskeriselskap. Det vet omverden og vil følge med på. Ved en generell havnenekt (ikke fiskerilovgivningen) for alle russiske fartøy til Norge, vil de tross alt kunne levere i egen havn.
Da vil formentlig de som ikke har kunnet gå til Murmansk tidligere pga. av utestående avgifter, få et kostbart krav fra tollmyndigheten, mens Murmansk industrien får tilgang til mye mer fisk til egen befolkning. I utgangspunktet en god nyhet for vanlige russere i Nord Vest Russland.
I en verden der UK matkjeder fjerner russisk fisk, USA og UK varsler importnekt av russisk fisk og Island har sperret sine havner, skal det vel mye til å stå imot den kollektive vestlige vilje til å sanksjonere også på dette området.
Skadelidende i Norge blir i tilfelle Råfisklaget, skipsagenter, noen frysehotell og noen ferskfiskmottak og på russisk side hovedsakelig Russlands største fiskeriselskap Norebo og dets eneeier Vitaly Orlov.
Vår anstendighet
Det er jo også et valg at norske selskapet selv slutter å kjøpe fisk og levere andre tjenester, mens vi venter på hva EU gjør. Sanksjon av russisk fisk inn i kremmernasjonen Nederland blir nok en hard negl for EU-ledelsen.
Den norske velvilje, særlig i nord for det russiske folk, er med rette umåtelig stor. Det samme gjelder ikke presidenten og hans Kreml elite og nå gjelder det anstendigheten vår. At vi er tydelig på vårt ståsted.
Før var det Sovjetunionen som etablerte Muren. Den falt omsider. Ironisk nok er det nå Vesten som har etablert en ny mur! Den kan også fjernes. Men intet vil nå kunne være normalt imellom landene så lenge Putins regime styrer.
Russisk økonomisk utnyttelse av fastlands Norge kan ikke fortsette som om ingenting er skjedd.
