Det er nemlig ikke bare FNs klimapanel som roper høyt «kode rød for menneskeheten», også naturen på planeten er i full krise.

For mange festtaler, for lite handling

Verdenshavene er under sterkt press som stadig øker i omfang og styrke. Temperaturøkning og havforsuring, overfiske og ødeleggelse av leveområder, forurensing og forsøpling er alle faktorer som har ført til at hele 36 prosent av livet i havet har blitt borte bare fra 1970 og frem til i dag.

Men hvordan kunne det skje? Klimaforskere og haveksperter har jo ropt varsko så lenge, og beslutningstakere har også brukt store ord i lang tid. Hovedgrunnen er dessverre enkel; det har vært for mange festtaler og altfor lite handling.

Fredrik Myhre, fungerende leder for hav i WWF Verdens naturfond Foto: Geir Barstein / WWF Verdens naturfond

Det er ikke få ganger de siste 15 årene at jeg har revet meg i håret over hvordan politikere klarer å trekke sine egne slutninger om hvordan forstå naturen og klimaet. Hvorfor blir ikke forskernes ord omsatt umiddelbart til gjeldende politikk?

Hva kan være viktigere enn å ta vare på selve livsgrunnlaget for livet slik vi kjenner det på planeten – nemlig naturen?

Det gjelder også oss

Jeg var derfor som mange utrolig spent på hva som skulle legges frem fra Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum på Hurdal tidligere denne uken. Dette til tross for at Audun Lysbakkens SV hadde trukket seg ut av en mulig regjeringsposisjon på grunn av for svak politikk på klima- og natursaker.

Ville Støre i det minste klare å koble klima- og natursaken?

Men nei, foruten noen gode tiltak på klima, var det ikke mange skinnende fyrlykter å finne. Når skal Norge skjønne at vi er en del av verden og at det gjelder oss også når både FNs klimapanel og Det Internasjonale Energibyrået sier at alle må stanse letingen etter mer olje og gass?

Hvorfor sier ikke Jonas Gahr Støre at det er energisektoren vi skal utvikle, ikke avvikle – og at vi i den utviklingen skal ha en styrt omforming av de smarte hodene i oljesektoren inn i noe fornybart, som tar vare på planeten vår for de som kommer etter oss?

Om ikke verdens rikeste land med enorme potensialer innen fornybar energi tar seg råd til å lytte til naturens egne tålegrenser, hvem skal da gjøre det? Vi kommer dessverre alle til å måtte betale dyrt for det i tiårene som kommer, og mange land gjør det allerede.

Havbunnsmineraler

Og når vi først snakker om noe som kommer til å koste dyrt, la meg da nevne mineraler. Rettere sagt havbunnsmineraler på flere tusen meters dybde der ute i havet. Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde et reelt håp om at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet skulle løfte frem viktigheten av å være kunnskapsbasert og å legge opp til korrekt forvaltningspraksis.

Det innebærer nemlig å stanse dagens åpningsprosess for havbunnsmineraler i norske farvann. Det burde lyse en enorm varsellampe når Havforskningsinstituttet, Universitetet i Bergen, NORCE Research, Polarinstituttet, Klima- og miljødepartementet og Miljødirektoratet alle sier at vi har altfor lite kunnskap om naturen i dyphavet og dens funksjon for resten av livet i havet, til i det hele tatt å starte en konsekvensutredning.

I tillegg har Erna Solberg sine eksperter i det globale Havpanelet konkludert med at havbunnsmineraler ut fra dagens kunnskapsnivå er konseptuelt vanskelig å inkludere i selve definisjonen av en bærekraftig havøkonomi, og at det bryter med FNs bærekraftsmål.

Jeg kan også slenge med i miksen at Verdens naturvernunion (IUCN) også har tatt til orde for et globalt midlertidig forbud (moratorium) i påvente av mer kunnskap om livet i dyphavet. Det samme har Google, Samsung, Volvo og BMW. Og en av planetens største helter, Sir David Attenborough, har stilt seg 100 % bak det samme kravet.

Vi trenger et globalt moratorium mot havbunnsmineraler slik at vi ikke ødelegger unik natur, samt viktige natur- og klimafunksjoner som dyphavet gir er ord som Sir Attenborough bruker. Hva mer trenger vår nye statsminister for å stanse en åpningsprosess enn dette?

Marint vern

Og når vi først snakker om hva som trengs umiddelbart? Jo, nemlig et av de viktigste verktøyene for å ta vare på natur langs kysten og til havs – marint vern. Igjen, i min naivitet hadde jeg forventet at regjeringsplattformen inneholdt både en åpning ut til 200 nautiske mil for den eneste loven som tillater oss å ta vare på natur på tvers av alle sektorer, naturmangfoldloven, og samtidig en vilje til å sette fart på verneprosessen her i hjemlige farvann.

Kritikkverdig forvaltning det siste tiåret har nemlig ført til at Norge er blant de dårligste i klassen når det gjelder vern til havs. Kun rundt 1 prosent av våre egne havområder er vernet i dag, selv om internasjonale forpliktelser tilsier at 10 prosent skulle vært vernet allerede innen 2020.

Når vi vet at verdens ledende forskere peker på at vi må verne minst 30 prosent av havet innen 2030, sier det seg selv at vi har dårlig tid. Arealkonflikten er i tillegg allerede høy langs kysten og også raskt stigende ute til havs. Da blir det avgjørende å sørge for like spilleregler for næringslivet når det gjelder å ta bedre vare på den livgivende naturen.

Dagens sektorlover tillater ikke dette – spesielt ikke når det gjelder å se på sumeffektene av de vi mennesker gjør langs kysten og til havs – og det er her naturmangfoldloven kommer inn i bildet for fullt.

Avgjørende tiår

Verden står midt oppi både en klimakrise og en naturkrise. De neste årene blir helt avgjørende for planetens skjebne og Norge har en viktig rolle å spille.

Vi har de siste åtte årene kastet bort mye tid allerede, med flotte festtaler uten konkret oppfølging hverken ute eller hjemme. Derfor er det strengt nødvendig at Jonas Gahr Støre viser seg som en handlingens mann.

En mann som lytter til og gjennomfører hva klimaforskere og haveksperter sier må til for å redde livet på planeten slik vi kjenner den. Det er den eneste måten vi kan gi en tryggere og mer rettferdig fremtid til de som kommer etter oss. Jonas, jeg heier på deg.