Det var en dag
jeg fikk en idé
om at trening
og velbehag
er det
som gir mening
i livet.
Kanskje motivet
var speilet
som signaliserte
at noe feilet
det litt fallerte
kreaturets figur
og proporsjoner.
For øvrig noe
min eiegode
kone og fru,
og andre personer
i en periode
på sitt vis
hadde påpekt
igjen og igjen.
Pass deg nu
min venn
sa hun.
Ikke bli sur,
men jeg har sett
en stund
at du
gamle Friis
mer og mer
likner en gris.
Uheldigvis
har hun rett.
Så min lyse idé
og mitt nyttårsforsett
var rett og slett
å bare gå
seg en tur.
Begynne i det små
å ta til vett.
Vel vel,
vi får se.
«Ka du trur»
kjære kone,
blir du med?
Så gikk vi der
for oss selv
en kveld
langs veien
i vakkert vær vi to.
En rebell
med sin kone
i fred og ro.
Det var måneskinn,
og stjernedryss
og østlig trekk
fra heien.
Med hennes hand
i min
spaserte vi
og pratet villig vekk.
Vi snakket pent
om vekt
og fasong
og BMI,
og om et kakefat
og en knekt
av en mann
og kompanjong
som burde trent.
Han som var lat
og glad i mat
og bare lå
rolig og stille
på en «sjeselong»
og ikke ville ut å gå.
Ja ja san,
sa jeg mykt
til min nære
omsorgsfulle kjære.
Det er så.
Men la nå det
få være
et lite problem.
For nå
har du sett
det gikk an
at jeg tok til vett
og er bekvem
med å gå
på en vei
sammen med deg.
Så nå
må du være smart
og forstå
det går an
at andre
større problemer
ganske lenge
har klart
å trenge seg på
hos din mann.
Den senere tid
har jeg
smertelig erfart
at det bare
blir verre fatt
med meg, når jeg
er på havet
med «Krabben»
etter seien
og skreien
og ditt og datt
blant tang
og tare
nede i kavet.
Du minnes vel
den dagen jeg lå
for meg selv
et par mil
i nord
av «Stabben»
med vaden,
og kjempet
med veststrøm
og brenning
og vondt i magen,
i et forsøk
på å få
og slå kloen
i rette sorten
av kveitearten,
til glede
for noen
og meg selv
og en kjenning
og en gjøk.
Man står der
ved korten
småsalt i barten
og trør og trør
med kleppen i neven
stiv av spenning
og drømmer
om at kveita
og herligheten
som svømmer
nede ved bunnen
skal åpne munnen
å rykke i parten
å lage litt leven
og rør
til en «kaill»
i godt humør
med god tru
på agn og «haill»
og fiskelykke.
Men kjære venn.
En givende stund
med kveitevad
i guds frie natur
for en glad
optimistisk fiskergutt
tok nesten akutt
en brå slutt.
Alt ble ødelagt
fordi han var
så lite lur
og på vakt,
at han
av gammel vane
til akkompagnement
fra sultne måker
og arge havhester,
kastet rester
av ei kaputt
lita hyse
som hang
på kroken
tilbake ut
i den blå åker.
Av den grunn
ble jeg stående
en stund
som en stut
på dekket
å dra på snoken,
å myse
å glane
opp i luften,
for å se
om det
gikk an
at den var sann
denne folkesnakken
om at spioner
fra staten
eller etaten
handlet inn
kraftige droner
for å terge
å ta
en gammel mann,
som akkurat da
drog en kveitevad
ut i bakken
for å berge
julemenyen
og konjakken.
Jo visst fan
går det an.
Det fikk jeg erfare
denne dagen
på «sjyen»
Trist og forskrekket,
stiv i nakken
og noe forsagt,
fikk jeg se
direktoratets nyeste
mest intelligente
og potente
forbrytervakt
åpenbare seg i fri dressur
som ei «kari»
på lur
der oppe
under skyen.
Det var en drone.
Et flygende objekt
på fotosafari.
Et skremsel.
En slags svinmakt
vil jeg ha sagt,
som i all
sin prakt
lekte gjemsel
med en fiskerknekt
i liten en båt.
Et slags øye,
i det høye
som fotograferer
og dokumenterer
det som rører
og fører
seg om bord
hos mannen i båten.
Et nymotens våpen,
som på den måten
motiverer et knippe
forbryterrenovatører
og inspektører
fra et akterutseilte
Fiskeridirektorat
til å sette seg ned
ved et bord
på sitt kontor
å ta seg en prat
om denne tåpen
i båten.
Disse vel flittige
lovenes Goether
er fornøyd med å se
at på denne reisen
med dronen
hadde man klaff,
og fikk peilet
og fotografert
en fisker og smisker,
for siden
å skrive ut
vanvittige bøter
som straff
til stakkaren
og rakkaren
som kom i heisen
for den fordekte
ubarmhjertige måten
en fisker nå for tiden
tillater seg
å behandle en hyse på.
Denne mannen
er forvandlet
til en storforbryter
og fanteri nyter
og fare for bestanden.
Tenk den lasaronen.
som nærmest nøt
at han forbrøt
seg mot lovens ord,
og rett og slett
hadde så lite vett
at han kastet
en liten hyse
over bord.
Han gjorde det
antakelig med vilje,
denne uhederlige
uforbederlige
farlige personen,
som ifølge PST
sin postille
også er en fare
for nasjonen.
Og kveitefiskeren.
Jo han,
ble stående
å trippe
litt pissetrengt
ved korten,
mens han tenker
idet
han skal slippe
oljebuksa ned
og famle etter … …,
Tro om den dronen
som holder det gående,
kanskje krenker
privatlivets fred?
Så hendte det
som vel måtte skje
og ble
et slags amen
der vi gikk
sammen
for oss selv
denne kveld
klokken åtte.
Jeg som mann
ble helt normalt
emosjonell
og fikk i sinne
at det måtte
gå an
å stoppe
å gi min kone,
en staselig kvinne,
et lite kyss
ved neste kryss.
Om ikke annet
på kinnet.
Men ærlig sagt.
I bunn og grunn
ble gleden
med kysset
ødelagt
for han og hun
der i krysset.
I samme stund
jeg av gammel kutyme
la min arm
omkring henne,
å kunne kjenne
hennes barm
mot mitt bryst
å snuse inn duften
av herlig parfyme
skrek hun plutselig høyt.
Men kjære kone,
hva er det som skjer?
Jeg forsto ikke mer
men noe hastet
og var ikke bra.
Forskrekket kastet
jeg blikket
og kikket
opp i luften.
Og fikk da
se med en gang
at der hang
det «fan i me»
en drone.
