Når dette skrives er jeg på en konferanse om innovasjon i Wien. Og her er det helt sikkert mye norsk fiskeri- og havbruksnæring kunne ha plukket opp. Men like interessant: her er det faktisk mye kunnskap norsk fiskeri- og havbruksnæring kunne ha bidratt med til forskningsfronten.
Ett av de heteste temaene i år, i en sommer som er tjue grader varmere enn Tromsø akkurat nå, er åpen innovasjon. Med åpen innovasjon tenker man først og fremst på innovasjon som foregår i samspill mellom bedrifter, i samarbeid med kunder eller mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner, gjerne med samarbeid i flere deler av innovasjonsprosessen, og hvor informasjon deles mellom bedrifter som ellers ville holdt sin kunnskap for seg selv.
Åpen innovasjon er et ganske nytt begrep, fra tidlig 2000-tall, men det beskriver noe vi i Norge har holdt på med i kanskje 100 år. For Nofimas del går historien tilbake til 1931, da Hermetikkindustriens forsøkslaboratorium i Stavanger ble dannet. Både dette og de andre bransjeinstituttene var tidlige forsøk på å bringe næringene fremover gjennom felles forskning og utvikling. Kanskje mest det vi i dag ville kalt utvikling eller innovasjon. Mye handlet om utvikling av utstyr og prosesser, og kunnskap om råvarer og produkter. Utviklingssamarbeidet krevde en viss innsats fra bedriftene, og en viss åpenhet mellom bedriftene som deltok. Denne åpenheten er ingen selvfølge. Det har alltid vært slik at bedrifter har vegret seg for å være for tett involvert i utviklingssamarbeid med andre, i frykt for å dele det de oppfatter som unik kunnskap, og for å dele kunnskap de mener heller kunne gitt dem et konkurransefortrinn.
Hvorfor skal så bedrifter velge å være åpne for åpen innovasjon? For der første fordi kunnskapsproduksjonen i verden er så uendelig mye større enn den du finner i egen bedrift. I en stadig mer kunnskapsdrevet verden vil selv ikke de største bedrifter ha like dyptgående kompetanse på alle områder. Det blir en stadig viktigere strategisk beslutning hva man skal ha av kompetanse innomhus, og hva man må insource ved behov. Gjennom å åpne opp for kunnskapsdeling får man også tilgang til mye relevant informasjon. Ofte kan et visst samarbeid med konkurrenter være veldig fruktbart.
Finnes det så ingen ulemper eller utfordringer ved åpen innovasjon? Jo, visst gjør det det. Bedrifter vil gjerne ikke slippe andre for nært inn på livet når utviklingsprosjekter handler om det som gjerne oppfattes som kjernekompetanse, og det kan det være gode grunner til. Av og til sitter bedrifter på kunnskap som gir dem konkurransefortrinn, og som de må vokte. At bedrifter ofte overvurderer hvor unik deres kunnskap er, er en annen sak …
At bedrifter ofte overvurderer hvor unik deres kunnskap er, er en annen sak
Men vet vi egentlig nok om hvordan åpen innovasjon fungerer? Om hvordan det åpen innovasjon kan løfte en nærings eller samfunnets innovasjonsevne? Om hvordan enkeltbedrifter kan tjene på å åpne seg? Eller når det heller lønner seg for bedriftene å stenge dørene, og si at dette løser vi best på egen hånd? Når forskere, konsulenter og forskningsbyråkrater i dag stiller spørsmål om hva det er som begrenser graden av åpenhet i felles utviklingsprosjekter, så er det åpenbart at de har litt begrenset empirisk kunnskap. Men vi har faktisk en del erfaringer å bygge på i Norge, ofte mer enn i andre land med mindre tradisjon for felles forskning og utvikling. Spesielt i oppdrettsnæringen ser vi at man har løst mange felles utfordringer gjennom tett og åpent samarbeid.
Men selv om vi i Norge har nesten hundre års erfaring å bygge på har vi fortsatt lite systematisk kunnskap om hvordan åpne innovasjonsmodeller fungerer. Og når vi ber bedrifter åpne opp, og dele av sin kunnskap, så skylder vi dem kanskje å vite mer om hva de har igjen for åpenheten, og om hvordan denne åpenheten kan bidra til mer effektiv innovasjon.
