Forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli retter sitt søkelys på oppdrettsnæringens fremferd i sin bok «Den nye fisken». Boken dokumenterer og bekrefter mitt inntrykk av oppdrettsnæringen.
Vi nordmenn er lært opp til å tenke på at Norge er et lite land der ting vanligvis skjer etter boka. Vi regner det som selvsagt at vitenskapen skal være objektiv og fri. Vi tror også at politikerne har øye for helheten- og ikke jobber på vegne pengesterke særinteresser.
Troverdighet og integritet får seg en kraftig bredside innen oppdrettsnæringen- og det viser seg at norske styresmakter, forvaltningen, forskning og politikk glemmer, eller bevist, utelater rollefordelingen. Det er rett og slett bygd opp et system som skader demokratiet. Laksebaronene har bygget opp en maktstruktur og lobbyvirksomhet, selv inne på Stortinget er de representert.
Mange aktører mottar sin lønn fra fellesskapet, men virker kun som et tannhjul i et samkjørt maskineri, som arbeider for å verne og fremme oppdrettsindustrien. Lakselobbyen sitter som regel godt plassert i de forum som avgjør hva slags prosjekt som skal få støtte, også i Forskningsrådet.
Det handler om styrt oppdragsforskning, som næringen betaler eller bestiller. Hele institusjoner er avhengige av bransjens godvilje. Slik praksis oppmuntrer ikke til fri og selvstendig forskning, snarere agendastyrt. Jeg leser om ærlige forskere som med sin sannhetsbeskrivelse blir skremt til taushet og blir fryst ut, eller miste jobben sin. Holdningen er «swim or sink».
Økonomien i Norge hviler i betydelig grad på den ekstra-avkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) må dermed tilfalle det norske folket. Mens grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private- og skapt mange laksemilliardærer, har grunnrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet.
Skattlegging av vannkraftverk «NOU 2019:16) er grunnrenten anslått til 25–30 milliarder kroner i 2018. Til sammenligning var grunnrenten i olje og gass 250 milliarder dette året.
Oppdretterne har fått bruke og forurense fjordene, men lar ikke fellesskapet få del i de store inntektene. Oppdretterne har blitt rike fordi politikerne har gitt dem grunnrenten! Tapt grunnrente basert på oppdrett ligger på 20 milliarder årlig, en pengemaskin som raner det norske folk.
Manglende grunnrenteskatt bidrar til noen laksemilliardærer og laksemillionærer. Frøya kan nå kalles milliardær øya, bygget rund SalMar. Halvparten av overskuddet syltes ned i skatteparadiser og fetes opp. Den pengesterke oppdrettsnæringen slår tilbake alle forsøk på skattlegging eller andre krumspring som næringen ikke liker å bli påtvunget, selv ulydige politikere blir satt på plass av oppdrettsmakten.
I underkant av 9.000 personer jobber med havbruk i Norge, ifølge Fiskeridirektoratet. Hvor mange som er arbeidsinnvandrere, vet ingen, det føres ikke statistikk. Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid, de kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermac. De river seg løs fra opphavet i Norge.
Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermac eies fra Japan. 35.4 prosent av kapasiteten til å produsere laks i fjorder eies nå av utlendinger. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljøet, økosystemet eller dyrenes velferd- og kanskje folks helse.
Oppdrettsnæringens kamp mot lakselusen tar aldri slutt, men nå har desperasjonen overtatt. Lakselusen bekjempes med all midler nye kjemiske cocktails og mekaniske metoder. Milliarder av kroner og hundrevis av forskere er i sving. Lakselusen må være et av det mest undersøkte dyret i verden, men den lar seg ikke knekke.
Økende panikk fører til at «prøve og feile metoden» benyttes utstrakt. Ofte er ikke lakselus midlene godt nok testet ut på forhånd. Etter 50 års kamp- og milliarder av kroner går den alt mer resistente lakselusen seirende ut. Nye midler pøses på i ren lykke og fromme. Ja-forskerne kommer halsende etter for å analysere ettervirkningene.
Situasjonen er ute av kontroll, noe som fører til øket dyremishandling og død. Over 20 prosent oppdrettslaks dør årlig, noe som utgjør over 50 millioner dyr. Leppefisken har blitt en forbruksartikkel som helles ut i merdene i økende antall. Den korte oppholdstiden i merdene er helvete. Millioner av leppefisk dør etter et kort liv full av stress og sykdom.
Oppdrettsnæringens talspersoner og politikere snakker om biomasse når det i realiteten er snakk om dyr og dyrevelferd. Produksjonen skal femdobles og husdyret oppdrettslaksen er blitt gjenstand for modifiseringer for å vokse enda raskere og bli fetere. Det lekes med gener kromosomer og fôrtilsetninger.
Oppdrettslaksen fremstår som noe ugjenkjennelige og svært fremmed for de naturlige omgivelser. Hva slags fisk er dette blitt? Og er praksisen i tråd med dyrevelferdslovens §25? Har du hørt om deformasjoner med navn mopsehode, papegøyenebb, hakeslepp eller screamer?
Vannmiljøet og økologien rundt de åpne merdene blir påvirket negativt av rømninger, lakselus, skottelus, avfall, virus, bakterieangrep og medisinbruk. Norske fjorder, elver og vassdrag ligger døde tilbake. Det stopper ikke her, Norge bidrar til å spre virus verden over ved å transportere infisert rogn. Norske oppdrettsselskap setter ut atlantisk laks i fremmede farvann- og rømninger resulterer til at den fremmede arten atlantisk laks introduseres i en økologi den ikke hører hjemme.
Oppdrett i åpne merder i sjø bryter med blant annet med Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter. Det er kun lukkede oppdrettsanlegg som er veien å gå, drevet av fornybar energi, nær markedet. Med dette på plass nærmer vi oss oppfyllelsen av ordet bærekraftig næring.
Fôr er et problem som må løses uansett hvordan næringen praktiseres. Nå må regjeringen rydde opp. Vi kan ikke klage på russernes pukkellaks når vi har mange svin på skogen selv. Fei for egen dør!
