Ove Trellevik (H), som sitter i Stortingets energi- og miljøkomité, mener at vi må fokusere på hele livssyklusen til villaksen, og ikke bare lus. (red.anm. I et leserinnlegg i Bergens Tidende 11.04.22).

Rune Birger Nilsen. Foto: Privat

Det er riktig- og derfor må også andre miljøpåvirkninger innføres som en regulerende miljøfaktor i den omdiskuterte trafikklysordningen, miljøfaktorer som: Rømning, lakselus, skottelus, dyrevelferd, virus, bakterier, kjemikaliebruk, medisinbruk og dumping av mikset urenset avfall.

Trafikklysordningen

Nå er det feil av meg å si at jeg støtter trafikklysordningen, det riktige er å følge vanndirektivet 2000/60/EF fullt ut.

I sum tåler ikke oppdrettsnæringen å bli testet mot vanndirektivet 2000/60/EF.

Det er dette Trellevik må tak i. Sørge rett og slett for at oppdrettsnæringen oppfyller kravene i vanndirektivet og dermed norsk lov og rett.

Det er også riktig som Trellevik hevder at klimaendringer, overfiske og ødeleggelser av naturen bidrar til å forringe miljøvilkårene for villaksen. Hvis Trellevik klarer å få bukt med overfisket på havet, da skal han få en medalje av meg.

Men jeg henger ikke helt med på hans argumenter med at det hjelper villaksen stort med å stanse elvefiske.

Vanndirektivet

Vanndirektivet legger rammene for forvaltningen av vann. Det er innlemmet i EØS-avtalen og dermed forpliktende også for Norge. Direktivet omfatter alt ferskvann, overflatevann og grunnvann, samt kystvann ut til en nautisk mil utenfor grunnlinje.

Norge er inndelt i 11 vannregionmyndigheter som har ansvar for 16 vannregioner.

Målet er at alle vannforekomster skal ha god kjemisk og økologisk tilstand. Et eget klassifiseringssystem for ulike vanntyper definerer grensene mellom 5 klasser (svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig).

Utgangspunktet for klassifiseringssystemet er naturtilstanden uten menneskelig påvirkning (svært god tilstand). Systemet fastsetter hvor stort avvik fra naturtilstanden som kan aksepteres.

Den største synderen

Den godeste Trellevik må da besitte nok kunnskap til å kunne konkludere med at oppdrettsnæringen fremstår som den største synderen.

Dette er den siste tungindustrien i Norge som ikke er pålagt å rense sine utslipp. Havforskningsinstituttet påpeker at det antas at antall lakselus produsert på vill laksefisk og rømt oppdrettsfisk er neglisjerbar i forhold til mengden lakselus som slippes ut fra oppdrettsanlegg.

Spesielt på Vestlandet vurderes det å være høy risiko for dødelighet som følge av utslipp av lakselus fra fiskeoppdrett.

Sykdommer forårsaket av virus regnes som et stort problem i oppdrett av fisk i Norge. Bruken av åpne oppdrettsanlegg i sjø kan medføre til dels stor påvirkning av omgivelsene utenfor merdene, og man vet at betydelige mengder virus vil kunne spres fra smittet og syk oppdrettsfisk.

Svekker bestandene

Slik spredning vil kunne forårsake smitte, sykdom og død hos marine organismer, men bekymringen er hovedsakelig rettet mot smitte fra oppdrettslaks til villaks.

Hvert år rømmer det titusener av laks fra oppdrettsanlegg, og i enkelte år har antall rapporterte rømte oppdrettslaks vært høyere enn antall voksen villaks som returnerer til elvene for å gyte.

Over tid vil innkrysning av rømt oppdrettslaks kunne forandre egenskapene til de ville laksebestandene, redusere antall villaks som produseres og svekke bestandens evne til å tilpasse seg endringene i miljøet.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltningen oppsummer det slik: På Vestlandet har over halvparten av sjøørreten så mye lakselus at det forventes alvorlige negative helseeffekter.

De nye resultatene bekrefter at sjøørreten er eksponert for lakselus over en mye lengre tidsperiode enn villaksen, derfor er den også mer sårbar.

Det er en tydelig sammenheng mellom mengden oppdrettsfisk i et område og påslag av lakselus på sjøørret.