Norske myndigheter skyver ordet kunnskapshull og usikkerhet foran seg og vrir seg unna problemstillingene. Fakta er at oppdrettsnæringen drives etter prøve og feile-metoden der vannmiljøet er testområde. Vanndirektivets formålsparagraf er tydelig og krever å forhindre forverring, beskytte og forbedre vannmiljøet. Dette inkluderer ferskvannsoverflater (inkludert innsjøer, bekker og elver), grunnvann, økosystemer som noen våtmarker som er avhengige av grunnvann, elvemunninger og kystvann ut til en nautisk mil.
Norge er forpliktet
En rekke miljøorganisasjoner reagerte og klaget Norge inn for Eftas overvåkningsorgan Esa. Esa besvarte organisasjonene i februar 2017 med følgende:
«Vi har diskutert klagen din med kommisjonen. I lys av arbeidet som begynner snart, har vi besluttet å avvente resultatene av vurderingen av Norges RBMP (vannmiljø-plan) før vi tar ytterligere skritt i saken. Prosjektet vil gi oss en grundig vurdering av havbruksspørsmålet, som ytterligere generell informasjon om hvordan Direktiv 2000/60 implementeres i Norge (Vanndirektivet).»
Norges Miljøvernforbund (NMF) kan nå vise til at fra og med 14. desember 2018 er Norge formelt og materielt forpliktet til å følge vanndirektivet gjennom: EØS-avtalens § 7b – EUs Vanndirektiv – Naturmangfoldloven § 26a.
NMF har en meget sterk sak og har klaget Norge inn for Efta/Esa.
Har sviktet
Det er kun Naturmangfoldloven § 26a (vedtatt av Stortinget 20. november 2018, senere sanksjonert 14. desember 2018), som er den første og eneste hjemmel som spesifikt viser til vanndirektivet. Norge har sviktet, noe som forklares med at vannforskriften hverken transformerer eller implementerer vanndirektivet til norsk rett på en tilfredsstillende måte. Den norske vannforskriften skal, med bakgrunn i det konkrete innholdet, samsvare med vanndirektivet og fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen. Norges eneste handlefrihet er å kunne bestemme formen og midlene for gjennomføringen (EØS-avtalen artikkel 7b).
Det er dermed galt å peke på kunnskapshull og usikkerhet som argument for ikke å innfri miljøkravene. Det er et faktum at lakselus påvirker villaksen og sjøørreten svært negativt. Lakselusen har herjet siden oppdrettsnæringen kom i gang på 70- tallet, det kan dokumenteres. Det er ikke behov for et trafikklys for å opplyse om det. Plastavfall, rømning og genetisk påvirkning, skottelus, bakterier, virus, organisk avfall, tap av fosfor, tilførsel av næringssalter, kjemikaliebruk, medisinering, mekanisk og termisk avlusing, oppfisking av rensefisk (17-20 millioner i året), villfisk som beiter på avfall fra merdene, fiskevelferd, beslagleggelse av tradisjonelle fiskefelt (fiskesløyfen) og kysttorsk som forsvinner fra gyteområdene, er faktorer som de norske myndigheter enten bagatelliserer eller skyver under teppet.
Rett og slett vås
Når det gjelder hydrogenperoksid er det store artsforskjeller i følsomhet også relatert til ulike livsstadier. Det er rett og slett vås å påstå at det er helt greit å dumpe urenset avfall rett i sjøen. Påvirkning på sjøbunnen knyttes opp mot strømningsforhold, vannutskiftning og bunnforhold. Variasjonene er store langs Norges sårbare kyst med terskelfjorder. Avfallet legger seg som et teppe på sjøbunnen, også på store dyp. Urenset avfall har ingenting i sjøen å gjøre.
Vanndirektivet er konkret på at tiltak som igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.
Slik den norske regjering formulerer seg i vannforskriften er det ikke tatt hensyn til vanndirektivet. Formålsparagrafens utforming åpner opp for at det kan settes grenseverdier som er så høye at selv den verste kloakk kan finne aksept og således godkjennes som lovlig.
Helhetlig beskyttelse
For å unngå diskusjon om forurensningen rundt merdene flyttes oppdrettsanleggene fra et område med miljøtilstand dårlig til et annet renere område. Slik kan det fortsette inntil alle fjorder får påvist dårlig eller svært dårlig miljøtilstand. Begrunnelsen er like enkel som den er feilslått; det vannforskriften forplikter Norge til er mest mulig helhetlig beskyttelse. Det er nok at kystvannet har god økologisk og god kjemisk tilstand.
I en fjord som Repparfjorden, der det tidligere var yrende liv og en uberørt biotop før 1971, var det etter ni år med gruvedrift intet liv der «deponiet» ble plassert. Her må vel tilstanden betegnes som svært dårlig? I dag 2019- 40 år senere kunne en av gruveselskapets marinbiologiske eksperter triumfere over at hun hadde konstatert visse antydninger til liv i et område som forsøksvis var anlagt «deponi» i fjorden.
Dermed er innrømmelsene som tillater å «deponere» gruveavfall i norske fjorder, ikke berettiget og er lovstridig. Det samme angår påvirkningene fra oppdrettsnæringen.
Da gjenstår det å se hva Esa konkluderer med. NMF mener at løsningen er å få oppdrett av laks og anadrom regnbueørret inn i lukket teknologi, og helst på land og nær markedet. Det rosa miljøstempelet er i dag preget av stort CO2-avtrykk relatert til flyfrakt kloden rundt.
