Med fiskerimyndighetenes støtte.
«Hvorfor utnytter ikke Norge den store tilgangen på fiskekvoter til oppbygging av en livskraftig industri på kysten», spør Geir Adelsten Iversen (SP) i sin utrettelige jakt på politiske klikk- baits.
Meningsløs begrepsbruk
Som kjent blir ikke ei matte lengre ved å kutte den i den ene enden for så å sy den på i den andre enden. Å føre en politikk som har dette som siktemål skaper ikke merverdier.
Lønnsomheten er i utgangspunktet meget svak. Industrien har i gjennomsnitt et samlet ordinært resultat før skatt på 0,5 prosent av omsetningen. Når lønnsomheten i utgangspunktet er så dårlig, gir det ingen mening å bruke begrepet mye mer lønnsomt. For å overleve må bedriftene selvfølgelig tjene penger om så det må være ved å eksportere ubearbeidet fisk.
Imidlertid er det på ingen som helst måte tilfredsstillende at næringa ikke er lønnsom. Men en samlet næring blir ikke mer lønnsom ved at inntektene til fiskerne strupes til fordel for fiskeindustrien på land.
Kunnskapsbaserte løsninger
Fiskeflåten har vært gjennom en strukturendring som har gjort fiskeriene lønnsom. Nå må det tas noen tilsvarende grep for at landsiden også skal kunne tjene gode penger.
Senterpartiet fabler om at man med regulatoriske grep kan skape lønnsomhet ved at kvoter omfordeles. De tar til orde for en løsning som minner om en form for planøkonomi. Dette samfunnsøkonomiske systemet ble aldri noen suksess i en konkurranseutsatt verden.
Vi så denne formen for planøkonomi i Sovjetunionen, Cuba og Nord-Korea. Systemet krasjet imidlertid med virkelighetens verden. Skal vi følge Senterpartiets tilnærming gjør man næringen en bjørnetjeneste.
Det næringen trenger er kunnskapsbaserte løsninger.
Mer bearbeiding
Det er satt ned et utvalg – bearbeidingsutvalget – som skal gi faglige råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige distriktsarbeidsplasser, og enda mer bearbeiding av fisken i kystkommunene.
Vurderingene skal ta utgangspunkt i at markedet stiller stadig større krav til bærekraft, og de skal se på mulighetene dette gir for norsk sjømatindustri. Utvalget skal gjennomgå de siste årenes utvikling i sjømatindustrien, med særlig vekt på hvitfiskindustrien, og det er også lagt vekt på at utvalget skal ha representanter fra eller med erfaring fra fiskeindustrien selv.
Utvalget skal se på muligheter for grønn omstilling og tilrettelegging for framtidig bærekraftig produksjon i sjømatindustrien, med særlig vekt på bearbeidingsleddet.
Utvalget skal også kartlegge hvilke strukturer, regelverk og drivere som påvirker og vil påvirke sjømatindustriens rammevilkår og bearbeidingsgraden av fisk i Norge fremover.
Forbigår fakta
Denne kunnskapsbaserte tilnærmingen stiller Venstre seg bak.
Skal Senterpartiet få avgjørende innflytelse i fiskeripolitikken frykter jeg for sjømatindustriens eksistens.
Sjømatnæringen utmerker seg som den næringen ved siden av landbruk som har størst andel av sysselsetting utenfor sentrale strøk, og er i tillegg den næringen som har sterkest relativ tilstedeværelse i distrikts Norge av alle de høyproduktive næringene.
Dette faktum forbigår Adelsten Iversen i stillhet.
