Vi er midt i en valgkamp, og Erna skal ut og sole seg i glansen av næringer som går bra. Her møter hun Gustav Witzøe, som siteres på følgende: «Havbruk er Norges nest største eksportnæring. Ikke skapt av staten».
Nå skal ikke jeg gi Witzøe tyn for unøyaktige utsagn, det har han vel fått nok av i det siste. Men jeg måtte likevel tenke meg om – har ikke egentlig «staten» hatt ganske stor betydning for fremveksten av oppdrettsnæringen?
Med ukuelig mot og oppfinnsomhet har næringen blitt drevet fremover. Men etter noen år hvor utviklingen kom gjennom prøving og feiling ble det rimelig klart at systematisk kunnskap, forskningsbasert kunnskap, måtte til.
Norsk oppdrettsnæring har siden vokst til å være den kanskje mest forskningsintensive næringen vi har, hvor 10–12 prosent av verdiskapingen hvert år brukes til forskning og utvikling. Og helt fram til de siste årene har det meste av forskningen vært offentlig finansiert.
Forskningen på lakseoppdrett startet allerede tidlig på 70-tallet, egentlig før næringen var særlig kommersielt oppegående. Akvaforsk ble opprettet i 1971, samme år ble avlsmateriale fra 12 norske elver hentet inn. Og forskningen har vært avgjørende for næringen: systematisk avl har sørget for raskere vekst, senere kjønnsmodning, bedre farge og mindre sykdom.
Vaksiner mot de viktigste bakterielle sykdommene, som kaldtvannsvibriose og furunkulose, har gjort næringen praktisk talt antibiotikafri. Forskning har også vært avgjørende for stadig bedre og mer spesialisert fôr, med raskere vekst og mindre fôrforbruk som resultat. For ikke å snakke om den utvikling vi har sett på teknologisiden.
I tillegg til kunnskapsdannelsen har næringen alltid vært flink til å dele kunnskap, og spre den erfaringsbaserte kunnskapen som bidrar til at «best practice» når alle. Næringens organisasjoner, helt tilbake til NFF og FOS, hadde kunnskapsutvikling og -spredning som en viktig oppgave.
Denne delingskulturen er fortsatt sterk, men den settes under press av at mer av innovasjonen i dag foregår innad i selskaper heller enn i åpne innovasjonsprosesser. Selskapene blir større og får mer spesialisert kunnskap, mange av de større selskapene blir børsnoterte, hvor både krav og kultur tilsier mer lukkethet, og mer av kunnskapsoppbyggingen skjer i leverandørindustrien, som har gode grunner til å sørge for fortjeneste av egne innovasjoner.
Og som jeg hintet til over, nå har vi faktisk kommet dit at næringen finansierer mer av forskningen enn det offentlige gjør. Mens privat FoU utgjorde 35–40 prosent for 10–15 år siden, har den utgjort rundt 60 prosent av forskningen de siste årene. Mens den offentlige forskningen vokste med 50 prosent fra 2005 til 2015, ble næringens egen forskning nesten tredoblet.
Selv om det forskes mye på fôr, vaksiner og genetikk i UoH- og instituttsektoren, er det kanskje ikke overraskende at det er disse områdene som også utgjør de viktigste delene av forskning og utvikling hos leverandørene til næringen, selv om innsatsen også har vokst voldsomt blant utstyrs- og teknologileverandører.
Witzøe har selvfølgelig helt rett i at næringen ikke er skapt av staten. Men den hadde ikke vært der den er i dag, og kanskje heller ikke overlevd, uten staten.
Mens myndighetenes ambisjoner på 70-tallet mer var som en binæring for bønder og fiskere, lokaleid og i liten skala, ser vi i dag en teknisk avansert næring, i voldsom skala, med stor betydning for sysselsetting og eksport, og med veldig energieffektiv proteinproduksjon. Slik ville det neppe sett ut uten statens innsats for forskning. Men samtidig ser vi altså at næringen tar stadig større ansvar for egen forskning og utvikling, og i større grad «skaper seg selv».
