Nå er det romindustri med tilknyttede marine fartøyer og NATO-øvelser som truer livsgrunnlaget for kystflåten.

Det er frustrerende og nedbrytende for kystfiskere dag etter dag å komme tomhendt på land etter flere timer lange turer ut på havet på jakt etter fisken som normalt skal være der. Dette er det unge, nyrekrutterte fiskere møter mens man i politiske kretser snakker fint om framtidas havsatsinger og bærekraft.

Bjørnar Nicolaisen, Andøya, medlem av Norges Fiskarlag Foto: Gunnar Grytås

Fisken jages bort

Vi registrerer at fisken forsvinner hver eneste gang Andøya Test Center (ATC) har kampanjer og trekker norske og utenlandske marinefartøyer inn på og nær fiskefeltene. Grunnen er at alle disse bruker militære sonarer. Vi er ikke rakettforskere, men skjønner likevel da at det er en sammenheng mellom NATO-øvelsen vinteren 2020 og at stamskreien ble skremt inn i de østligste delene av Lofoten mens fisket ble dårlig på yttersida.

Og slående er det at skreien uteble fra Lofoten det påfølgende året og at den sto djupt og utilgjengelig for store deler av kystflåten på yttersida. Kan det være at den husker fjorårets militære sonarstøy på gytefeltene?

Restriksjoner for bruk av sonar

Mens NATO-landet USA har pålagt sin marine strenge restriksjoner for bruk av sonarer i egne farvann, stikker Norge – i denne sammenheng et u-land – hodet i sanden og lar sine egne og utenlandske marinefartøyer få «øydelegge høvet til hausting» (ref. Havressursloven) som ifølge den altså er forbudt. Imens blør kystfiskeriene.

Kystfiskets særtrekk er at det er den delen av fiskeriene som er avhengig av at fiskeslagene dukker opp på de kystnære fiskefeltene.

Fisken leveres i kystsamfunnene og skaper arbeidsplasser lokalt. Kystfiskeflåten forbruker i særklasse minst drivstoff pr. kilo landet fisk. Ergo er kystfiskeriene det mest bærekraftige vårt samfunn kan vise til. Kystfiskeflåten er i tillegg den delen av flåten som taper mest når en viss andel av torsken gis til EU for at store havgående fartøyer skal få fiske i EU's havområder.

Mandat?

Når nå Andøya Space Center (ASC) planlegger en gigantisk oppskytingsbase på vestersida av Andøya – med store og utvidede aktiviteter – har en slett konsekvensanalyse stort sett ignorert den etablerte verdiskapningen på de berørte havområdene.

Det forventes at Norges Fiskarlag (NF) skal kunne inngå avtaler som ikke bare berører lokale kystfiskerier, men alle aktørene som livnærer seg av havets ressurser i disse områdene. På hav og land. Har NF egentlig mandat til det?

Norges Fiskarlag

Her ute i havgapet har vi friskt i minne Norges Fiskarlag med daværende ledelse sin noe lunkne holdning og støtte til kampen mot olje og seismikk da slaget om LoVeSe for noen år siden.

Sett i lys av det er uroen stor nå som vår organisasjon må sies å være inne i en livskrise – i all hovedsak fordi kystfiskerne taper mot de store og mektigste aktørene i vår organisasjon.

Nå ber ledelsen i Fiskarlaget i ren desperasjon om samtaler med en fiskeriminister som kanskje ikke vil forhindre at matproduksjon skal prioriteres høyere enn luftige drømmer, forurensning av land, sjø og luft og økning av konfliktnivået med vår nabo i øst.

Men dersom Norges Fiskarlag setter foten ned og nekter å inngå avtaler, kan det bli et kjærkomment næringspolitisk argument og alibi for våre myndigheter til å skrive et stykke internasjonal historie og ikke bare dilte etter utenlandske aktører med økonomiske eller militære interesser i nordområdene.

Hvis ikke bør forhandlingene brytes og de neste rundene foregå i rettssaler.