Det er riktig – og blir alltid presisert – at jeg representerer de EU-fiskerne som taper fangstmuligheter i Svalbardsonen på grunn av den norske kvotefastsettelsen.
Det gylne prinsipp i Svalbardtrakteten er at ingen borger fra land som er parter i Svalbardtraktaten skal diskrimineres på grunnlag av nasjonalitet. Dette prinsippet – som ble gjentatt om og om igjen da vernesonen rundt Svalbard ble opprettet – var også at den var «Ikke-diskriminerende».
Norge forbeholdt seg imidlertid retten til å etablere en full økonomisk sone rundt Svalbard. Det betydde at norske fiskere kunne bli gitt enerett til å fiske tilgjengelig kvantum.
Da gikk varsellampene i alle de landene som var parter i Svalbardtraktaten. Meg bekjent har ingen signaturmakt formelt godtatt opprettelsen av Fiskevernsonen rundt Svalbard, antagelig på grunn av dette forbeholdet.
Men rettsskapende adferd på dette området foregår ikke bare i UD. Høyesterett har også uttalt seg flere ganger.
Høyesterett bekreftet i 1996 at praktiseringen med 4 % til tredjeland ikke var diskriminerende fordi den reflekterte historisk fiske.
Likeså ga retten uttrykk for «ikke-diskriminering» ikke kunne frata Norge retten til å begrense fisket, eller «rasjonere» det, sagt med høyesteretts ord. Kjernen i Høyesteretts vurdering er « … å verne etablert næring …»
Det må etter min vurdering være et dynamisk begrep. Når fiskere fra de aktuelle EU-landene år etter år har gjennomført et fiske etter en fordelingsnøkkel fastsatt av EU, en nøkkel som norske myndigheter har hatt innsikt i, kan ikke norske myndigheter uten videre redusere omfanget av dette fisket. At EU senhøstes 2020 ble varslet om den kommende regelendringen, er sikkert riktig, men reduserer ikke det rettskravet disse fiskerne har til beskyttelse av «etablert næring».
Statssekretæren sier – på en måte som antyder at Norge føler seg krenket – at «Bare Norge kan fastsette kvoter i norske farvann». Det er jo selvsagt riktig som et postulat, men det er ikke det som har foregått her.
Man må ta et skritt tilbake. Årlig blir Russland og Norge enig om en TAC for nordøstatlantisk torsk, deretter om størrelsen på den såkalte Tredjelandskvote. Siden midten av 1990-årene har EU -UK inkludert – fått tildelt 3,77 % total TAC.
Denne kvoten er fordelt mellom medlemsstaten etter en nøkkel Norge alltid har kjent og EU har fastsatt en totalkvote sammenfallende med den kvoten Norge har fastsatt for EU. Er det å krenke en annen statslovgivningsmyndighet?
Jeg må minne om at også norske fartøy som fisker i andre lands eller internasjonale organisasjoners jurisdiksjonsområde er underlagt norsk lovgivning om redskapsbruk, rapportering og kvoteutregning.
Norge hevder at man er trofast mot løftet fra1977 – da sonen ble opprettet – om ikke å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet.
Alle har rett på å bli trodd, men det blir vanskelig når man ser at det kvantum Norge tar fra EU på grunn av brexit ikke i sin helhet gis til Storbritannia. Hadde man gjort det, var man i hvert fall konsekvent. Nå inndrar Norge hele kvantumet på cirka 10 000 tonn torsk, og deler det i ettertid i to med Russland.
EU har alltid fisket kvoten sin fullt ut. Norge mener at UK sin ikke-bruk i en tidsperiode diskvalifiserer mens de andre EU-landenes aktive bruk i samme periode er virkningsløs. Det er ingen logikk eller symmetri i dette og det strider mot sentrale norske rettsprinsipper om hevd og foreldelse.
Det er ikke underlig at noen spør seg om det Norge egentlig gjør er å ta første skritt til å forlate ikke-diskriminerings-prinsippet.
I 35 år har det bestått en stilltiende balanse mellom Norge og EU i synet på fisket i Svalbardsonen. Den har skapt fredelige forhold og forutsigbarhet. Det Norge nå gjør er å utfordre denne balansen.
Fakta i saken
(kilde Geir Ulfstein, The Svalbard Treaty, from Terra Nullius to Norwegian Sovereignty og grev Wedel Jarlsbergs selvbiografi «Reisen gjennom livet».)
Fra 1905 til utbruddet av Den første verdenskrig var Det norske Svalbard-prosjektet å skaffe internasjonal aksept av en styreform på Svalbard hvor Norge, Sverige og Russland fikk et felles ansvar. I 1914 innkalte man til og med til en traktatkonferanse og en traktat ble utformet. Før delegatene kom hjem, var krigen brutt ut, men helt til 1917 var et tre makts-styre det norske forslaget til løsningen av «det rettslige tomrommet» på Svalbard.
Fra 1918 endret de norske ambisjonene seg. Verdenskrigen nærmet seg slutten og de fem seierrike maktene sto i takknemlighetsgjeld til Norge etter at den norske handelsflåten og den norske sjømannen hadde bidradd stort til De alliertes seier.
I tillegg var det borgerkrig i Russland og det unge Sovjet kom ikke til å delta på fredskonferansen etter krigen.
Et tredje kort var viktig. Den mest innflytelsesrike sendemannen Norge noensinne har hatt, grev Wedel Jarlsberg, hadde vært stasjonert i Paris siden før verdenskrigen. Høsten 1914 var faren stor for at tyskerne skulle innta Paris og den franske regjeringen evakuerte til Bordeaux. Grev Wedel Jarlsberg – sammen med den amerikanske ambassadøren – bestemte seg for å bli igjen i Paris og som representanter for nøytrale stater, sette seg som beskyttere av de store kunstsamlingene som befant seg i Paris. Det var en reell frykt for at tyskerne ville sende mange tilbake til Tyskland.
Dette i tillegg til hans åpenbare sympati for de alliertes sak resten av krigen, ga ham stor gjennomslagskraft da Fredskonferansen i Versailles trådte sammen.
Det som skulle bli et tre makts-styre over Svalbard, endte med at Norge fikk overhøyhet og at det senere kunne bli en del av Norge.
Men vilkårene var klart. I tillegg til å sikre fredelig utnyttelse påtok Norge seg en plikt til ikke å diskriminere på grunnlag av nasjonalitet, å påse at inntektene fra administrasjonen av Svalbard skulle forbli på Svalbard og at alle land skulle kunne slutte seg til traktaten.
Spørsmålet om ikke-diskriminerings prinsippet gjelder i vernesonen eller om Norge kan opprette en sone hvor norske fiskere gis prioritet, er et spørsmål som ikke har et opplagt svar. Det er nok mange som mener at Norge vil tape en rettssak om spørsmålet ble forelagt den internasjonale domstolen.
