Fiskebåt med hovedkontor i Ålesund er den største og desidert rikeste organisasjonen i fiskerinæringa. Når den holder sitt årsmøte på Bristol i Oslo, da tropper selv statsministeren opp, foruten en rekke stortingsrepresentanter. Det klarer ingen andre organisasjoner å få til.
Les også
Når forfatterne spør «Hvordan skal vi utvikle fremtidens kystsamfunn?» venter man at de skriver noe om denne problemstillinga i artikkelen. At de i det minste skriver noe om hvordan stoppe fraflyttinga fra Nord-Norge. Hovedpoenget deres er en beskrivelse av hvor komfortabelt det er om bord i de nye fiskebåtene og av hvor god lønnsomheten og avlønninga til fiskerne er.
De hevder at deres motto er «lev og la leve». Når man ser på utviklingen i mange kystsamfunn kan deres påstand ikke kalles annet enn en blank løgn. De hever seg fullstendig over Riksrevisjonens knusende rapport fra i fjor. Ingenting synes dem fjernere enn havressursloven som sier at fiskeressursene skal komme kysten til gode, ikke bare et fåtall redere.
For riktig å vise hvor god situasjonen i fiskerinæringen er og hvor positiv Fiskebåt er (i motsetning til bakstreverne i næringen), skriver de; «Samspillet mellom stor og liten – kyst og havfiske er nært og godt». At Fiskebåt sin dominans har fått Fiskarlaget Nord til å melde seg ut av Norges Fiskarlag, er ikke akkurat i tråd med denne påstanden. Om Kystfiskarlaget som representerer de minste fiskebåtene, skriver de at det virker som deres motto er «live and let die».
For oss som prøver å skape arbeidsplasser, verdier og bosetting av våre fantastiske fiskeressurser ved å bearbeide dem på land, vil vi heller sette mottoet «live and let die» på Fiskebåt.
At de ramser opp selvfølgeligheter som bærekraftig forvaltning og godt omdømme, er vi selvsagt enige i. Men dersom de ikke skal være med på det grønne skiftet ved å tåle høyere CO2-avgifter, kan de umulig ha livets rett. Kystfiskarlagets medlemmer klarer det uten problem.
