Nå trengs det trygghet, seminaret må ta slutt.
Prosesser som kvotemelding vil alltid skape usikkerhet. Når steiner snus, utfordres gamle sannheter. Det som har økt usikkerheten, er de rødgrønne partienes reaksjon og utmelding av prosessen.
Vi står i den unike situasjonen at det er umulig å vite hva som blir fiskeri- og havbrukspolitikken de neste årene. La oss ta et kort resyme:
Sp, SV, MDG og Rødt har alle levert forslag som innebærer at trålgruppen skal legges ned. Merkelig nok gjelder dette for Sp og Svs del bare plikttrålerne. Trålerne uten plikter, det vil si cirka halvparten, skal originalt nok få fortsette. Det vil vel ikke overraske noen om de gjenværende trålerne er neste mål.
Ap vil «ta mer fra trålerne og gi til kyst», men ingen vet hva eller hvor mye. Ekstrakvotene og åpen gruppe skal økes, gjennom å ta mer fra fiskerne i lukket gruppe – også kystgruppen. Her vet vi hvor mye – gjør deg klar – alle skal miste ca. fem prosent av kvoten.
Alle – fra den minste til de største. Dette skal så deles tilbake til de som oppfyller særhensyn. Vi vet ennå ikke hva de vil være. Kanskje er det de samme som i dag, kanskje ikke.
Det underlige er at de tror dette skal føre til mer bearbeiding i Norge. Men det gjør det jo ikke – overføring fra fartøy som fisker hele året til fartøy som er sesongutsatt, medfører bare mer fisk når det er mye fra før, og mindre når der er lite.
Noen (SV) har luftet ideer om å avgrense muligheten til å velge selv når en skal fiske. Jeg synes det blir spennende å se politiet forsøke å hindre sjarkene å fiske under lofotfisket fordi de allerede har fisket halvparten av kvoten.
Skattemessig er det bare å trille terning.
Noen partier vil øke fiskerfradraget – men samtidig vil de øke formuesskatten, noe som vil treffe fiskere, spesielt de som har strukturkvoter.
CO2 – avgift er et kapittel for seg. Nå foreslås det å forlenge kompensasjonsordningen, det gir litt mer tid til å omstille seg. Likevel er dette utfordrende. Opptrappingen blir gradvis, med kompensasjon underveis, men det er vel ingen som tror at «miljøpartiene» ikke vil ha større ambisjoner på miljøavgifter.
Et skråblikk på MDGs alternative budsjetter avslører dette, og samtidig et stort paradoks; alle deres satsinger finansieres gjennom avgifter på aktiviteter de mener vi skal slutte med.
For fiskeri peker dette altså i retning av at trålgruppen blir lagt ned, skatten blir høyere, kvotene for vanlige fiskere blir lavere og avgiftene høyere. Samtidig er det ingen som vet – vi som har fulgt med, vet at fiskeripolitikken i landet blir svært forskjellig avhengig av hvilken av de to Geir-ene fra Sp og næringskomiteen som blir fiskeriminister.
For havbruk er det like mange spørsmål.
Ap og Sp er for havbruk, men med mer skatt. SV, MDG og Rødt er i praksis mot. Forslagene de har stemt for og programfestet, betyr i praksis at det ikke kan drives havbruk i sjø, og med deres svært restriktive holdning til strandsonen, er det heller ikke sannsynlig med store, landbaserte anlegg.
Med den holdningen en har til ny kraft og kraftutbygging, er det heller ikke sannsynlig at der vil være tilgjengelig energi til å levere strøm til en storstilt utbygging av landanlegg.
Så spørs det om en har noen anlegg å investere i da. Ap har ønsket å nasjonalisere anleggene gjennom å innføre tilbakefall av havbruksanlegg til staten, også for eksisterende anlegg.
Det er ikke rart at noen nøler med å investere for tiden. Sjelden har det vært så uforutsigbart, og sjelden har risikoen i så stor grad vært knyttet til politisk risiko. Markedet er i positiv utvikling. Valutamarkedet er rolig. Finansieringen er stabil. Kompetansen er på plass. Nå trengs det politisk trygghet, ikke eksperimenter og seminar.
