Dette stemmer ikke, noe fangsttallene siden 1977 og til og med 2017, bekrefter. Landing av bunnfisk og reker fra Finnmarks-flåten er redusert fra 57 % av all fangst i 1977–86 til 49 % i 2008–2017. 

Ser en bort ifra fartøy som fortsatt er registrert i Nord-Norge men som er kontrollert av eiere utenfor Nord-Norge er andelen gått ned med hele 18 % til 39 % (professor Torbjørn Trondsen, foredrag Tromsø 28. september 2019). Samtidig som det er stor mangel på råstoff til nordnorske kjøpere og fiskeindustri går titusenvis av tonn av leveringspliktig trålfanget fisk ikke iht. sitt formål – som er å sørge for nok råstoff for helkontinuerlig drift i industrien – men til «frysehoteller» og ubearbeidet eksport.

Historiske rettigheter som jeg promoterer tilsier altså at «Finnmarksflåten» må tilgodeses med årlig økende kvoter slik at en igjen kommer opp på historisk nivå, dvs. 57 % av bunnfisk og reker. Det er ingen tvil om at havressurslova § 11 hjemler dette:

«Departementet kan fastsetje at ein del av den nasjonale kvoten eller ein del av gruppekvoten for ei eller fleire fartøygrupper skal leverast til tilverking ved landanlegg i bestemte distrikt (distriktskvote). Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av og vilkår for utnytting av distriktskvoten».

Hva vil Senterpartiet kunne gjøre med det? Senterpartiets politikk er fundert i langtidsprogrammet 2017–21 s. 20:

«Fiskeriressursene skal fortsatt eies av det norske folk i fellesskap. Vi vil forvalte ressursene, rettigheter og kvoter på en måte som ikke bidrar til sentralisering hverken innad i regioner eller mellom landsdeler».

Dette vil det kun være mulig å få til ved at årlige kvoteøkninger tildeles Finnmarksfiskere iht. politiske vedtak og ikke som nå at markedskreftene bestemmer hvor kvotene og derved fangstene, havner. Resultatet er at kvotene blir noen få rederiers eie slik at stadig flere kommuner og fiskevær blir marginalisert og avfolket. Her har regjeringene siden 2005 sviktet stort:

Finnmark har i perioden 2004–2018 mistet 247 kvotefaktorer torsk, dvs. en nedgang på 15 %. «Taperkommunenes 10 på topp» er i rekkefølge (Trondsen, foredrag Tromsø 28. september 2019):

1. Kvalsund med nedgang 72 kvotefaktorer – dvs. 71 %. 

  •  2. Loppa med nedgang 37 kvotefaktorer – dvs. 86 %. 
  •  3. Vardø med nedgang 60 kvotefaktorer – dvs. 48 %. 
  •  4. Hasvik med nedgang 58 kvotefaktorer – dvs. 44 %. 
  •  5. Alta med nedgang 38 kvotefaktorer – dvs. 44 %. 
  •  6. Hammerfest med nedgang 93 kvotefaktorer – dvs. 43 %. 
  •  7. Porsanger med nedgang 7 kvotefaktorer – dvs. 25 %. 
  •  8. Sør-Varanger med nedgang 2 kvotefaktorer – dvs. 17 %. 
  •  9. Måsøy med nedgang 21 kvotefaktorer – dvs. 12 %. 
  •  10. Nordkapp med nedgang 25 kvotefaktorer – dvs. 11 %. 
 Hvorfor skal de rikeste rederne i landet avgjøre hvilke fiskevær som skal leve og hvilke skal dø? Senterpartiet vil ikke sitte rolig og se på at denne gedigne sentraliseringen skjer, og at fiskevær etter fiskevær blir avfolket.