Den første kommersielle fangsten ble landet i 2012, og i toppåret 2018 ble det landet hele 18.000 tonn. «Alle» ville fiske, selge og utvikle matkreasjoner for delikate tallerkener av denne ressursen og vi skulle tjene mer på snøkrabben enn på torsken i Barentshavet.

Leif Grimsmo, Senior Prosjektleder. Faggruppe for Sirkulær Bioøkonomi Foto: Sintef Ocean
Seniorforsker Rachel Tiller SINTEF Ocean, faggruppe for Sirkulær Bioøkonomi. Foto: Sintef

I 2017 ble det bestemt at snøkrabben skulle forvaltes etter kontinentalsokkelprinsippet i Barentshavet – som en sedentær art og ikke en fisk – noe som effektivt stengte ut alle land fra dette fisket, utenom Norge og Russland. Likevel tildelte EU 16 europeiske fartøy tillatelse til å fiske snøkrabbe i Svalbardsona rett etter, og truet Norge med søksmål for å få tilgang til fisket under Svalbardtraktaten – men Norge sto fast på sitt – snøkrabbene våre får dere aldri.

Enn så lenge og selv uten konkurranse fra europeiske fartøy, er ikke snøkrabbefisket den store gullgruven for norske fiskere som mange håpet det skulle bli, med forventede inntekter opp til 6 milliarder i året, som prosjektert for noen år siden.

Hva er det som stopper fiskerne fra å tjene penger på denne nye ressursen i norske farvann? Er det for mange fiskere som jakter for få krabbe? Er det for mye konkurranse rundt selve fisket? Er det mangel på fangsteffektivitet rundt selve ressursutnyttelsen? Eller er det usikkerhet rundt Svalbardsona og kontinentalsokkelprinsippet som hindrer den store gevinsten fra å kunne løses inn?

Det enkle svaret er vel «ja».

  • For det første, er det ennå ikke så mye krabbe på den norske sokkelen som vi håpet og trodde det kom til å være, når vi først så at snøkrabbebestanden beveget seg sakte, men sikkert mot Svalbard.
  • For det andre så er fiskeriet regulert som et olympisk fiske, med sterk konkurranse mellom fartøyene om de 4.500 tonnene (totalkvote for 2020) – noe som kan være utfordrende både moralsk og økonomisk for fiskerne det gjelder.

Fiskeriet er også regulert ved at det settes en kvote som følger kalenderåret. Det vil si at hvis totalkvoten fiskes opp i slutten av desember så må alle teinene til land og deretter ut igjen på nyåret på den årstiden hvor været i dette området er på det mest ekstreme.

Denne operasjonen i seg selv (ut og inn med 9.000 teiner) representerer både en sikkerhetsrisiko og en økonomisk merbelastning for rederier og fiskere.

  • For det tredje, ligger usikkerheten rundt utenlandske aktører som også gjerne vil inn på det begrensede markedet fremdeles og lurer i bakgrunnen.

Kommer plutselig Norge til å endre mening og dele ut kvoter til EU? Vil det gå ut over den begrensede norske tildelingen?

  • Til slutt ligger usikkerheten rundt kontinentalsokkelen rundt Svalbard – er den norsk? Tilhører den alle? Når blir det avgjort? Og hva skjer om EU vinner frem og dette området ikke lengre skal forvaltes som norsk – men som en del av Svalbardtraktaten?

I dag er det 8–10 fartøy som fisker snøkrabbe. Hvert fartøy har 9.000 teiner, som regel med 200 teiner på hver lenke – og under fangsten settes det rundt 1500 teiner i døgnet – til tross for lav fangsteffektivitet og lave inntekter.

Dette gjøres under svært krevende klimatiske forhold, med stor risiko og med store kostnader. De gjør det for muligheten og håpet om å være blant de fartøyene som får faste kvoter når prøvefisket er over. De gjør det fordi det er jobben deres. Men de gjør det også i regi av å være statens utøvende markør av norske interesser i Svalbardsonen, som den eneste norske økonomiske aktiviteten på en slik ressurs i området.

Så – hva gjør vi nå? Hva er løsningen – både for fiskeren og for forvaltningen? Innføring av fartøykvoter kan være kritisk for å få inn mer sikkerhet både for fiskerne og rederier – spesielt for dem som nå er de første på banen. Innføring av et kvoteår som følger fiskeriet og ikke kalenderåret vil øke sikkerheten for fiskerne og føre til mer rasjonell og økonomisk drift.

Snøkrabberederiene har gjort store investeringer og tar store utfordringer på vegne av, ikke bare sitt eget selskap og sine egne ansatte, men også på vegne av den norske stat. Ved å utforske dette fisket bidrar rederiene kontinuerlig med innsamling av kritisk informasjon til fiskeriforvaltningen om denne fortsatt nye og lovende ressursen.

Det norske snøkrabbefiskeriet er det eneste fiskeriet som konsoliderer Norges rettigheter til utnyttelse av den norske kontinentalsokkelen i Svalbardsonen. De samme rederiene har derimot ingen garanti for at de vil få kvoter når det muligens blir utdelt fartøykvoter senere – selv om mye av kunnskapen er basert på hva de har bidratt med. Alt dette bidrar til mye usikkerhet i et kostbart og farlig fiskeri.