Imidlertid har spesialetterforskere for økonomisk kriminalitet kommet til at min hverdag på havet og på kaia er preget av så mange lovbrudd, at jeg som fisker utgjør en fare for nasjonen. Slik kan det gå, og slik gikk det.
I sin tid valgte jeg fiskeryrket. Drive sjøen som man kaller det. En flott og givende jobb, og en arbeidsplass jeg fortsatt har kjær. Et yrke som i hundrevis av år er og har vært levebrødet for, og en del av kulturen til tusenvis av kvinnfolk og mannfolk langs kysten.
I vinter tok jeg av kokfisk til eget bruk. Ho bestemor fikk også et titalls fine torsker. Noe til boknafisk, og noe skar jeg filet av. Ho har fryseboks ho bestemor. Har du lov til dette sa ho da jeg kom innom med fisken. Ikke bry deg om det som står i avisen sa jeg – ikke vær nervøs bestemor. Fisken i havet tilhører deg og meg i fellesskap. Du skal fortsatt få det du vil ha.
En vanlig kokfisktur
Tirsdag var jeg på havet med sjarken min – «Krabben» N-37-F. En vanlig kokfisktur var planen. En godværsdag. Noe vi egentlig ikke har hatt for mange av i Lofoten denne sommeren.
Imidlertid blir man på sjøen så vel som på land brutalt minnet om at «reiseliv med opplevelse» er i skuddet. Plutselig, nærmest før jeg fikk sukk for meg, hadde jeg to tre hurtiggående gummibåter kloss oppi skutesiden. Full av folk, med sekk på ryggen og sekk på magen. Turister med store kostbare fotoapparat.
De kaklet og pekte og viftet med armene. Tilsynelatende opplevde de villskap i nikkersen da de fikk fotografere og filme en ekte sjark. Attpåtil med en levende gråhåret kall om bord, som drog levende fisk opp av havet. Ja, for en opplevelse. En fin liten båt med rød mesan, blått hav og lofotveggen som kulisse. Slik ble freden brutt for meg og måsen og havhesten denne godværsdagen. Ingen av oss er så begeistret for ufrivillig å havne på film.
Tvilen om egen status gnager
Vel kommet i land er turistbussen akkurat kommet. Kaikanten fylles av skapninger med foto og videokameraer dinglende på skuldre og rygg. En guide forteller på et par språk at en ekte sjark med en ekte fisker kommer fra havet. Går det an å bo her hele året? Kan du holde opp den storseien og smile litt? Jo da. Jada. Praten går på gebrokkent.
Det er lett å forstå at sjarker med røde mesaner i silhuett mot høgreiste lofotfjell selger godt i reiselivsmarkedet. Imens overser turistnæringsglade ordførere, politikere og opplevelsesplanleggere verdien av en fiskerinæring med et oppegående kystfiske som ryggrad. Identitetsfølelsen utfordres på det sterkeste, og tvilen om egen status gnager innvendig.
Ufrivillig degradert
Jeg har alltid vært stolt av min yrkestittel som er og skal være – fisker. Skal man endre tittel i telefonkatalogen fra Steinar Friis fisker, til Steinar Friis motiv, eller enda verre -høster? Si det, sa kjærringa.
Endre tittel ja. Språk er viktig. Yrkestittel er viktig. Jamfør både lensmann og prest. Det kom en mann i bua en dag. Passelig sjokkskadd fortalte han at vår nye fiskeriminister hadde fått det for seg at vi fiskere heretter skal hete høstere.
Det stod skrevet i et fiskeriblad sa han. Med bilde av selve ministeren oppe i et hjørne. Ja, ja san. I så måte ligger det an til et kulturkrasj også her. Vår herre etablerte et unikt oppdrettsanlegg til oss mennesker en gang i tiden. Bare hent fisk hos meg, alle sammen, men vær varsom så dere ikke tømmer havet.
Som sagt har jeg fisket og fanget fisk i havet i vel femti år nå. Jeg har aldri hatt med meg store menger fiskefôr for å mate fisken i der ute. Jeg har heller aldri betalt fem øre for all fisken jeg i tidens løp har fanget.
Den har jeg bare tatt i land, og solgt for penger. En fin ordning, og et opplegg som gjør det lett for meg å forstå at fisken i havet tilhører oss alle, eller det norske folk i fellesskap, som man sier. Å være fri mann i et fritt spennende yrke, var vel årsaken til at jeg valgte havet. Å ufrivillig bli degradert fra glad fisker til lasaron, motiv og høster, virker svært fremmed og unaturlig for meg.
