For et par uker siden varslet fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen at han vil lage en ny havbruksstrategi som skal legges fram før sommeren. Aldri har en fiskeriminister hatt en så krevende, men samtidig positiv utfordring. I bunn ligger kravene til bærekraftig vekst.

Skribenten
  • Ragnar Tveterås er professor ved Universitetet i Stavanger, UiT på avdeling for innovasjon, ledelse og markedsføring
  • Han er utdannet cand. polit i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen og har doktorgrad (dr. oecon) fra Norges Handelshøyskole i 1998

Havbruksnæringen kan bare få vokse hvis miljøavtrykkene per produsert kilo laks blir vurdert som tilstrekkelig bærekraftige av det norske samfunnet og markedene. Det er en svær jobb å finne løsningene, som involverer både næring og politikere.

Ragnar Tveterås, professor ved Universitetet i Stavanger, UiS. Foto: Terje Jensen

Det positive er at aldri har det vært så mange lovende teknologiske alternativer som i dag. Den norske havbruksklyngen har med sin enorme innovasjonskraft servert en meny med produksjonskonsepter som er i ulike faser når det gjelder teknologisk modenhet. Dette omfatter lukkede sjø anlegg, offshore anlegg og landbaserte anlegg. Også for konvensjonelle åpne anlegg innaskjærs innoveres det på mange områder for at deres miljøavtrykk skal bli mindre.

Hverken fiskeriministeren eller alle vi andre kan dessverre spå hvilke teknologier som vil ha de laveste kostnadene og laveste miljøavtrykkene i framtiden. Min beste prediksjon er at et betydelig volum av åpne innaskjærs anlegg alltid vil ha de laveste kostnadene og akseptable miljøavtrykk. Men betydelig volum ekspansjon uten vesentlig innovasjon er krevende for fordi kostnadene drives i været, mye på grunn av lusepress, smittepress og miljøeffekter. Jeg tror at lukkede teknologier og offshore havbruk kan komme inn for å bidra med ytterligere bærekraftig vekst. Men dette vil vi alle lære mer om de neste 5–10 årene. Myndighetenes oppgave er derfor å lage et helhetlig reguleringssystem som er:

  • Teknologinøytralt – altså ikke forsøker å peke ut de teknologiske vinnerne som man egentlig ikke har kunnskap om.
  • Gjør at bedriftene får insentiver til å investere i innovasjon på ulike teknologiområder.
  • De teknologiene og bedriftene som er konkurransedyktige og tilfredsstiller miljøkrav, får mulighet til å øke produksjonen på en måte som er lønnsom for både investorer og samfunn.

Havbruksnæringen trenger et helhetlig system som omfatter kommersielle tillatelser for åpne og lukkede anlegg innaskjærs og offshore. Her er riktig prising fra samfunnet av tillatelser for teknologier med ulike miljøavtrykk, men også ulike kostnader, helt sentralt. Men også særtillatelser for teknologiutvikling er en nødvendig del av tillatelsesregimet.

Mye av teknologiutviklingen har betydelig finansiell risiko. Den må foretas av teknologileverandører som har begrensede finansielle muskler, og som vi vet fra havbruksnæringens historie, bare får en begrenset andel av produktivitetsgevinsten. Mye av den økonomiske gevinsten fra leverandørenes innovasjon er blitt veltet over på bunnlinjen til havbruksselskapene. Samfunnet trenger også inngangsmuligheter for nye, innovative entreprenører med lite kapital. En suksessfaktor for framtidens havbruksnæring er at den ikke blir en lukket klubb for insidere.

Samtidig må de eksisterende havbruksselskapene få insentiver til å innovere, spesielt på miljøinnovasjoner. Det må være transparente «spilleregler» i reguleringen som gjør at de selskapene som får ned miljøavtrykkene, belønnes med mulighet for vekst. Da er det viktig med god kunnskapsbasert dokumentasjon om faktiske miljøpåvirkninger. Trafikklyssystemet er et forsøk på å lage slike spilleregler relatert til påvirkning på bestander av vill laksefisk. Så vil vi nok i et framtidig trafikklyssystem se innovasjoner både på kunnskapsgrunnlag og belønningsmekanismer knyttet til vekst.

Regulering og rammebetingelser for havbruksnæringen må også sees i et større næringsperspektiv. Andre «nye» næringer som skal bidra i det grønne skiftet, skal tilsynelatende få lisenser med svære milliard subsidier fra staten, for eksempel flytende havvind. I ordvekslingen om havbruk derimot, snakker man ikke om subsidier, men om å prise lisenser høyt. Konsekvensen av dette kan bli at samfunnsøkonomisk lønnsomme arbeidsplasser i havbruk ikke blir skapt langs kysten, men at kapitalen i dette landet blir vridd mot andre næringer med store grønne løfter. Dette er noe fiskeriministeren må passe på i dialogen med finansministeren og andre som påvirker de ulike næringenes rammebetingelser.

Det blir spennende å se hvor mye regjeringen klarer å få på plass før valget i september. Jeg registrerer stor utålmodighet blant leverandører og oppdrettere på ulike arenaer, og det er nok en utålmodighet som regjeringen også kjenner på.