Vi klarer åpenbart ikke å lande avtaler om forvaltningen av viktige fiskebestander. Resultatet er at vi fisker mer enn forskerne anbefaler. Vi har med rette mistet MSC-sertifiseringen for de pelagiske bestandene.
Manglende enighet om fordeling og forvaltning vil over tid gi tap for hele næringen og alle de berørte kyststatene. Det haster med å komme til enighet.
Det er på høy tid å få på plass internasjonale tvisteløsninger som kan åpne den Gordiske pelagiske knuten.
Fiskebåts Audun Maråk har skrevet om hvordan han mener vi kan komme i mål med forhandlingene om makrell. Det utløste et sint motsvar fra hans islandske kollega Heidrun Lind Marteinsdottir. De illustrerer begge problemet. Alle er seg selv nærmest, og ingen har noe å gi.
Dermed ender vi opp med at vi alle forholder oss til den anbefalte totalkvoten, og samtidig bevilger vi oss selv vår «rettmessige» andel. Samtidig aksepterer vi at uttaket fra bestandene er høyere enn forskernes anbefalinger.
Overfisket fører til at vi, fullt fortjent, mister MSC-sertifiseringen. Forvaltningen av bestandene kan ikke få ståkarakter, uansett hvem som vurderer oss. Verdens flinkeste forvaltere, som har de mest sofistikerte forvaltningsregimene i verden, evner ikke å forvalte de pelagiske bestandene i tråd med bærekraftsprinsippene.
Hva vil skje om vi ikke makter å levere trygge, gode og bærekraftige produkter i markedene? Mister vi hylleplass og muligheter i markedet? Hvor stor blir priseffekten? Og vil det være akseptert å bruke fiskemel og fiskeolje høstet fra disse bestandene i fiskefôret?
Tilbakemeldingene fra de ulike markedene er tydelige. Det vil gi markedsmessige effekter.
Verdenssamfunnet er mer og mer tydelig på at bærekraft må gjennomsyre alt vi gjør. Vi fokuserer på hvordan vi kan redusere våre fotavtrykk. Klimakutt, nye energibærere, nye råvarer til fiskefôret, det rettes fokus på hvordan vi drifter havbruket.
Det overordnede målet er at vi både skal og må øke produksjonen av mat fra havet, og samtidig skal og må vi ivareta bærekraftsmålene. Da er et vedvarende fiske utover havforskernes anbefalinger absolutt ikke vegen å gå.
Konflikter om fordeling og forvaltning av felles bestander er ikke bare en utfordring i Nordøstatlanteren. Slike konflikter finner vi i alle havområder. Uenigheten om fordelingen av pelagiske bestandene har vist oss at det er behov for en internasjonal tvisteløsningsordning som kan overprøve kyststatene når forhandlingene går i stå.
Et fiskerienes FN. Det er neppe ordnet over natten, men de berørte kyststatene har alle god kunnskap om havet og fiskeriene, og vi burde klart å bli enige om å lage en internasjonal domstol eller tvisteløsning som kan gripe inn. Til det trenger vi en moderne Jens Evensen. Havrettens far.
Kanskje er det fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran som skal ta denne rollen? Lykkes han med å lage en slik ordning, setter han varige spor. I lengden vil vi alle vinne på det!
Fremtiden til bestandene og fremtiden til kyststatenes forvaltere står på spill. Det er et felles ansvar å komme frem til løsninger. Jeg håper og tror at kyststatene er konstruktive og forhandlingsvillige når de møtes til nye drøftelser i januar.
Dragkampen om kvoteandeler vil neppe vinnes av noen av partene. Det er ikke mulig for noen av partene å vinne det pågående «blame gamet» heller. Jeg håper næringene i alle kyststatene bistår sine forhandlere slik at det inngås forpliktende og langsiktige kyststatsavtaler for norsk vårgytende sild, makrell og kolmule i 2022.
