Det spesielle var at skreiinnsiget fra Barentshavet kom tidlig. Allerede 1. januar var det store mengder torsk langs kysten av Vest-Finnmark. Årsaken til dette påstås å være gunstige temperaturer langs kyst og i Barentshavet. I tillegg kom skreiinnsiget på landsiden av Nordkappbanken og traff dermed kysten av Vest-Finnmark, noe som tidligere år inntraff først i februar måned.

Trakk vestover

Så fikk vi en vanskelig tiårsperiode for kystflåten. 

Fra og med 1985 til 1988 hadde vi en periode med fem grader lavere temperaturer i Barentshavet enn normalt. I 1985 kom den første invasjonen av grønlandssel langs Vest-Finnmark. Selen ble observert så langt sør som Møre.

Gytebestanden av torsk og lodde trakk vestover og islendingene opplevde et torskefiske og loddefiske som de aldri hadde hatt tidligere. Det var fire år med elendig fiske for kystflåten fra Finnmark og helt ned til Lofoten, noe som også rammet trålerflåten. Forskerne var bekymret for gytebestanden av torsk og lodde i Barentshavet. 

Så i 1989 kom det plutselig store mengder torsk og lodde som traff kysten fra Torsvåg til russergrensen. Loddefiskerne fikk ikke fiske ei eneste lodde det året. Det var bestemt av fiskeriminister Oddrun Pettersen fra Berlevåg og Arbeiderpartiet.

Sparekniv

Etter forhandlinger i den blandede kommisjon av norske og russiske forskere og embetsmenn ble det slutten av desember forhandlet frem et resultat som var en katastrofe for norske fiskere. Et historisk lavt kvantum på 90.000 tonn torsk. Grunnen til dette var at de norske embetsmennene og forskerne ikke ville innse at de tok feil når de hevdet at bestanden av torsk og lodde var på et lavmål i Barentshavet.

Fra norsk side ble det kjørt så hardt med sparekniven at russerne raskt innså at det resulterte i fordeler for dem.

Gro Harlem Brundtlands regjering innførte 1. januar 1990 et kvotesystem som var ment å være kortvarig. Det ble i stedet en katastrofe for norske fiskerier i 12 år, og det med en fiskeriminister fra Finnmark.

Jeg var hele tiden mot dette og har kalt det for en forbannelse, noe det seinere skulle vise seg å bli. Samtidig var det et ran fra den norske fiskeribefolkningen.

Skulle ikke hatt kvote

Kriteriene for å få kvote for kystflåten var slik:

De som hadde fisket 4000 kilo torsk i et av årene 1985-86-87-88 fikk tildelt kvote. Med andre ord en katastrofe for oss andre som hadde fisket et årlig kvantum på en sjark på 35 fot fra 60 tonn og oppover til 70 til 80 tonn, og tilsvarende mer for båtstørrelsene opp mot 21 meter.

Jeg mener det var minst 500 til 1000 personer som aldri skulle hatt kvote, fordi de drog av gårde med kvotene for aktive fiskere slik at en 35-foting i 1990 fikk 10,5 tonn totalt. 

I de fem første årene av 90-tallet oppstod et ras av konkurser i kystflåten og et ukjent antall aktive fiskere mistet både båt og hus. Like mange familier gikk og i oppløsning. Dette til tross for at havet kokte av fisk (torsk) allerede i 1989, -90, -91, -92,- 93 osv.

Kvoten økte gradvis i årene fremover, men mange hadde fortsatt store problemer. Et par år etter tusenårsskiftet fikk vi en borgerlig regjering med Kjell Magne Bondevik fra KrF som statsminister og Svein Ludvigsen fra Høyre som fiskeriminister. Da hadde regjeringen Brundtland i 12 år drevet rein utpining av fiskeribefolkningen uten sidestykke i historien.

Arven fra Ap

Dette må de av Aps medlemmer som klager over dagens situasjon ikke glemme i årets valgkamp. Ludvigsen hadde to alternative valg, enten å gå tilbake til fritt fiske innenfor en totalkvote med samme reguleringer eller å strukturere. Han valgte å strukturere det som gikk ut på at en båt som bare hadde én kvote av de forskjellige fiskeslagene over natta kunne utstyre med to til tre kvoter av forskjellige fiskeslag. Dette økte lønnsomheten for båt og mannskap to til tre ganger. Samtidig ble jerngrepet fra Ap som hadde vart i 12 år fjernet. 

Arven fra Ap ble nå priset til private kroner opp til hundrevis av millioner uten at det forelå noe lovlig grunnlag for dette. Som alle har opplevd ble det en utvikling som har fått uante konsekvenser på godt og ondt, men kanskje aller mest på ondt.

Det er nå 27 år siden Gro Harlem Brundtland i 1990 innførte et kvotesystem uten å ha lovlig grunnlag for det. På disse 27 årene er det kun en håndfull ungdommer som er rekrutterte med kvote i kystfiskeflåten. Altså en skandale av dimensjoner etter min mening. Bare gråhåringer er igjen. 

Damene ødela

Hadde jeg fått bestemme ville det blitt slik det var før 1990 med fritt fiske innenfor et totalkvotekvantum. Da hadde de beste fiskerne fått vise sin dyktighet og kunnskap med naturlig rekruttering hele veien fram til nå. 

Damene i dette landet har ved å misbruke sin politiske makt skapt problemer i våre fiskerisamfunn. Det har de gjort ved å privatisere alle fiskeressursene i Barentshavet til fiskere som i dag er millionærer eller milliardærer.

Stortingskandidat for Ap til høstens valg, Ingalill Olsen, synes i enhver sammenheng å legge millionærer for hat når hun uttaler seg politisk, så hun hater trolig også milliardærer.

For millionærer og milliardærer må det være som å ha en søster som ikke har respekt for sin egen familie. Hun sitter i glasshus og kaster stein.

Millionærer er ikke typer som sitter i en gyngestol og suger på labben. Tvert i mot skaffer de arbeidsplasser på tusenvis og investerer hver dag i nye, etter hvert som politikerne legger ned virksomheter med nye skatter og avgifter.