Samtidig peker dette på større samfunnsutfordringer vi uansett årets utfall må løse. For å hindre spredning av muterte virus, har regjeringen stengt landegrensen. Dette rammer fiskerinæringa.
- Kathrine Tveiterås er dekan ved fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi ved UiT Norges arktiske universitet.
- Hun har bakgrunn som forsker innenfor organisasjon og forvaltning og har vært leder av Norges fiskerihøgskole
Hundrevis av utenlandske arbeidstagere som skulle komme til landet for å jobbe i fiskeindustrien gjennom skreisesongen, får ikke unntak fra de restriktive innreisereglene.
Sjømatnæringen har helt siden starten av pandemien blitt definert som samfunnskritisk fordi den utgjør en del av matforsyningen, og har basert sin smittevernberedskap på dette grunnlaget.
Dette har gitt anledning til full aktivitet under hele pandemien, men likevel med omfattende rutiner, blant annet strenge karanteneregler for personer som kommer til landet. Nå viser det seg imidlertid at sesongarbeid ikke defineres som samfunnskritisk.
Koronarestriksjonene har skapt store utfordringer for mange bransjer og næringsaktører, og ingen er forunt bedre innsikt i hvordan smittesituasjonen vil utvikle seg. Det som kanskje er mest frustrerende for næringen nå, er ikke denne usikkerheten alle lever under, men at innholdsforståelsen i hva som regnes som samfunnskritisk endres så brått. Uavhengig av hva som er nødvendig beredskap i en av våre største kriser, aktualiserer innreiseforbudet mer generelle problemstillinger i en av våre viktigste framtidsnæringer.
Med omtrent 200.000 nordmenn uten arbeid, har det fra flere hold blitt foreslått at det er disse fiskerinæringen bør engasjere. Det kan tilforlatelig høres ut som en god løsning, men fullt så enkelt er det ikke. Å anta at ansatte i reiseliv, uteliv og handel på kort varsel kan gå inn som sesongarbeidere, er en underkjennelse av hvilken kompetanse som kreves for å drive moderne industri.
Norsk fiskeindustri er blitt svært avansert, og det krever kjennskap til instrumenter, rutiner og kvalitetssystemer å kunne bidra til å levere produkter av høy kvalitet. De som kommer hit har gjerne lang erfaring, og de har kompetansen både i sertifikater og i fingrene.
Vi er med andre ord ikke selvforsynte med kompetent arbeidskraft til å drive vår egen fiskeindustri. Dette er ikke det samme som at norske arbeidstagere ikke kan opplæres i de samme oppgavene, selvsagt kan de det. Men ikke over natten, og ikke alle på en gang.
På lengre sikt kunne vi sett på mulighetene for omskolering, for eksempel basert på intensivkurs og kompetanseoverføring, som et ledd i å sørge for full utnyttelse av arbeidskraft og at ingen går ut på dato. Slike tiltak vil imidlertid ikke løse utfordringene med sesongarbeid i det norske arbeidsmarkedet.
Fiskerinæringen er syklisk. Dels skyldes dette rene økologiske og faktiske forhold. Fisken vandrer og må fanges når den er her. Ikke hele flåten er like mobil, og sesongarbeid har derfor vært mønsteret i deler av industrien. Dels skyldes sesongtoppene også regulatoriske forhold.
Det er flåteleddet som er førende for dynamikken i norsk fiskerinæring, og det er ingen hemmelighet at å lande hele kvoten på kortere tid, gir lavere driftskostnader. Deler av fiskeindustrien etterspør mer stabil leveranse av råstoff, og selv om det er innført enkelte virkemidler for å stimulere flåten til dette, er sesongtoppene fortsatt høye.
Av fiskerne holdes sesongene gjerne fram som en av fordelene med yrket. Det gir frihet og fleksibilitet. Arbeidet er intensivt i noen perioder, etterfulgt av avbrekk på land til andre gjøremål før nye fiskerier starter.
Årslønnen er raus. Sesongarbeid i industrien er ikke like attraktivt, og de fleste med norske kostnader er avhengig av helårsarbeid for at hjulene skal gå rundt. Fiskeindustrien har stadig færre norske arbeidere fordi arbeidet er for ustabilt og kortvarig.
For Lofotfisket og fiskeindustrien sin del må vi håpe at smittesituasjon og mutanter utvikler seg slik at årets skreifiske kan gjennomføres i alle ledd. Uavhengig av dette, må vi som storsamfunn fortsette diskusjonene både om kompetanse og rask omstilling, og om hvordan arbeidsplassene i fiskerinæringen kan gjøres mer attraktive for all den kompetente arbeidskraften den trenger.
