Norske fiskere er umettelige, mener de. Synspunktene minner om bilisten som kjørte i feil kjøreretning, da det kom en advarsel over radio om en bilist i feil kjøreretning, utbrøt han; ikke en – alle.
Island ekspanderer
Historisk sett har Island fulgt et mønster med uansvarlig fiske på bestander i internasjonalt farvann og fiskebestander de ellers deler med andre land.
Ingen andre nasjoner i nordøst Atlanteren oppfører seg så ekspansivt og uansvarlig. Island startet allerede på 1990-tallet et fritt torskefiske i internasjonalt farvann i Barentshavet. I frykt for konsekvensene ga Norge fra seg torskekvoter til islandske fiskebåtredere.
Island hadde ingen historiske rettigheter i Barentshavet, men utpressingstaktikken lyktes. Regningen måtte den norske fiskerinæringen betale. Tilsvarende i rekefiske utenfor Canada, der Island kjørte solo på bekostning av alle andre involverte parter. Historien gjentok seg på 1990 tallet for kolmule og norsk vårgytende sild, Island ga blaffen, andre måtte ta ansvaret og belastningen gjennom reduserte kvoter.
Samme taktikk
Ikke rart at Island forsøkte den samme taktikken på 2000-tallet i fisket etter makrell. Makrellbestanden ble frem til 2008 forvaltet og beskattet av EU, Norge og Færøyene. Bestanden hadde vokst seg rekordstor og vandret inn i islandske farvann.
Islendingene grep muligheten, fisket det de klarte og krevde urimelig høye kvoteandeler. Fra det islandske makrellfisket startet i 2008 til i dag, har islandske fiskefartøy i praksis hatt et fritt fiske. De tradisjonelle kyststatene, EU, Færøyene og Norge, som har fisket makrell i flere generasjoner, har begrenset sitt fiske, og tatt kostnaden for islandsk uansvarlighet.
Hadde de øvrige kyststatene opptrådt som Island, ville bestanden vært nedfisket i dag.
Island isolert
Islands uansvarlighet har medført at de er blitt stående alene. Island møter ikke lenger noen forståelse fra de andre involverte partene. Island har gått altfor langt. De opptrer opportunistisk og forsøker å utnytte det som til enhver tid det som gir best resultat.
Island har avvist sjenerøse tilbud fra de tradisjonelle kyststatene for å oppnå en makrellenighet. For engangs skyld ser det ut til at Island ikke skal bli vinnerne. At uansvarlig opptreden ikke skal lønne seg. Makrellen er på vei bort fra islandske farvann, islandske fartøy fisker det meste av makrellen i internasjonalt farvann.
Island provoserer
De øvrige kyststatene har posisjonert seg som et resultat av Islands uansvarlighet. I forhold til tidligere avtaler har EU økt sin andel på kolmule. Færøyene har økt sin andel på kolmule og norsk vårgytende sild. Russland har økt sin andel på makrell.
Norge har økt sin andel på norsk vårgytende sild. Island på sin side har økt sine andeler på alle tre bestander, makrell, norsk vårgytende sild og kolmule. Det er frekkhetens nådegave når Fisheries Iceland i denne situasjonen retter pekefingeren mot Norge.
Det er – og har vært – Island som står i veien for en ansvarlig løsning.
Norsk vårgytende sild
Ikke mindre frekt er det å hevde at Norge forvalter bestanden av norsk vårgytende sild uansvarlig. Vår andel er økt som et svar på Islands opptreden, men den norske andelen er i motsetning til islandske andeler, forankret i vitenskapelige realiteter. At Norge støttet en økt beskatningsgrad på norsk vårgytende sild, har også et vitenskapelig grunnlag. Økningen var i tråd med anbefalinger fra Det internasjonale havforskningsrådet, men fortsatt svært konservativ.
Island gikk også inn for denne økningen, selv om de trolig også ville støttet en lavere beskatningsgrad ut fra hva som var best for Island isolert sett.
Det må også være lov å minne islendingene om at det er Norge – inkludert norske fiskere – som har bidratt til at bestanden av norsk vårgytende sild har vokst seg så stor at også islandske fiskere kan beskatte en betydelig andel av bestanden.
Overkapasitet
Fisheries Iceland har rett i at Norge har større overkapasitet i sin fiskeflåte enn på Island. Dette er en villet politikk fra norske myndigheter og fiskerinæringen.
Norge har ikke ønsket en så sterk eierkonsentrasjon i fiskeriene som på Island. Det har heller ikke vært nødvendig for Norge å maksimere inntjeningen fra fiskeriene, i samme grad som på Island. Norge har valgt å finansiere en overkapasitet i fiskeflåten for å bevare aktivitet og bosetting langs kysten.
Overkapasiteten er imidlertid blitt gradvis redusert de siste tiårene, og den vil bli ytterligere redusert i årene fremover. Men la oss understreke – vi kommer ikke til å effektivisere for at Island skal få stikke av med gevinsten.
Også Norge må i stadig større grad finansiere sin velferd fra ressursene fra havet.
Politikere og næring
Til forskjell fra Island må den norske fiskeflåten ligge til kai når de pelagiske kvotene er fisket. Vi har ikke som Island ett i praksis fritt makrellfiske. Norske politikerne ville aldri stilt seg bak en så uansvarlig og ekspansiv opptreden som islandske fiskebåtredere har fått støtte til de siste tiårene. Det har norske fiskere forståelse for.
Island blir dømt på hva de gjør, ikke hva de sier. De står avkledd og alene i fiskeriforvaltningen av makrell, norsk vårgytende sild og kolmule.
Så lenge islandske politikere er mikrofonstativ for Fisheries Iceland og islandske rederi, blir det ikke en god løsning på fiskerisamarbeidet i det nordøstlige Atlanterhavet. La oss håpe dette endrer seg. Det bør imidlertid være et tankekors – også for Island – at den islandske opptreden har gjort det vanskeligere å finne en løsning.
I kjølvannet av Islands uansvarlighet, har nemlig også Russland økt sin makrellandel fra 5 prosent til over 13 prosent. I tillegg har vi Brexitsituasjonen.
