– Ikke skjær alle mannlige og kvinnelige fiskere over en kam

Først og fremst rystet over behandlingen hun har fått på sin arbeidsplass, alt hun har måttet tåle og alle arrene hun nå sitter igjen med.

Dette er et trist, men godt eksempel på at det må til et bedre system.

• Reder for båten skal sette klare regler for en god og trygg arbeidsplass. Der blant annet nulltoleranse for sjikane, hets, trakassering, mobbing er lovpålagt.
• Skipper på båten har det fulle ansvaret for å formidle reders regler til mannskapet.
• Skipper har det fulle ansvar å ta brudd på regelverket alvorlig og ta tak i og løse saken.

Og hva skjer når rederi/skipper ikke gjør jobben sin?

I de fleste andre yrker har hver ansatt hjelpeapparat når slike situasjoner oppstår, de fleste er organisert og har dermed fordeler som å få hjelp til saken, og oppfølging.

Jeg mener det er på høy tid at fiskere også får slik system. En slik ordning gjør også at reder/skipper blir mer skjerpet i sin jobb.

Når det er sagt, så må jeg bare si: Skjær ikke alle redere/skippere, kvinnelig og mannlig mannskap under en kam. Det er 6000 fiskebåter registrert i Norge. Det er i overkant av 11.000 mannlige fiskere i Norge og cirka 360 kvinnelige yrkesfiskere.

At forholdene om bord i en båt ikke er optimal, er selvfølgelig en båt for mye, og da bør kritikken gå til det fartøyet, det mannskapet og fokus på forbedring i denne båten. Jeg syns det er trist og urimelig å si at slik er det å være kvinnelig fisker og i samme setning fraråde kvinner å bli fiskere. Vi er flere kvinnelige fiskere som ikke kjenner oss igjen.

Så klart er det utfordringer i fiskeryrket. Det er det i alle andre yrker også, dette gjelder både kvinner og menn.

Språket til en fisker kan skremme mange når man ikke er vant til å jobbe eller omgås det (nå snakker jeg ikke om sexpress, direkte mobbing og trakassering til en person).

Det jobbes under press, stress, dårlig vær, små marginer for å unngå farlige situasjoner, og da sies det mye som man ikke mener. Så jeg skjønner at de som er nye i faget kan bli rystet og skremt (både kvinner og menn).

Jeg startet på kuttelinjen på filèten da jeg var 18 år, makan til «frekke» damer, og de eldste var verst. Et språkbruk uten like. Alle på samme linje kuttet på felles akkordlønn. Her skulle det gå unna og de beste bagene med den største og fineste filèten ble rykket ut av hendene dine, fordi vi nye var så trege. Det var vi som trakk lønnen deres ned fordi vi kuttet ikke like raskt. Slik var livet på filèten til den dagen du selv var like rask og effektiv som de andre, da var du akseptert.

Slik er det på havet også, både for kvinner og menn. Du må yte, du må presse deg selv til å gjøre jobben så bra og effektiv som mulig.

Jeg har drevet fiske i snart 20 år og håper jeg kan drive fiske i hvert fall 20 år til. Mye har forandret seg, fra å hale inn garn på garnspill, stå bak i garnbingen å greie garn for hånd og sløye all fisken, til garnhaler, garngreier og kun bløgging av fisk. Jeg har prøvd meg på 8-16- jobb, men har gått tilbake til sjarken. Fikk høre en gang: Å være fisker er for spesielt interesserte, og det er mye sant i det. Det er en livsstil og en stolthet som mange ikke skjønner.

Jeg har alltid følt meg akseptert som fisker og kollega. På snart 20 år har jeg ikke fått en eneste støtende kommentar engang, så skjær ikke alle kvinnelige fiskere over en kam.

Åsså har du gutta på bua som er de lokale fiskerne og de gode naboene, en flott sprudlende gjeng som alltid har kaffen klar, så skjær ikke alle mannlige fiskere over en kam.

Nå må vi heller komme med konkrete løsninger sammen, istedenfor å krisemaksimerer alle i næring, det (for) tjener ingen.

Veldig glad for å høre at Susanne nå har det bra på arbeidsplassen, ny båt/reder/skipper og nytt mannskap. Ny fremtid. Ønsker deg masse lykke til, du hadde den verste start i fiskeryrket, men du røyste deg opp og gikk videre.