I Norge er alle enige om at vi skal ha progressiv beskatning, slik at de som tjener mest skal betale en større andel av det de tjener.
Det er litt som når vi forventer at bodybuilderen bærer flere stoler enn de andre når det er dugnad til juletrefesten. Men i Norge betaler de 1 prosent høyest lønnede, bare 22 prosent, og de 0,1 prosent best betalte, bare mellom 9 og 17 prosent i inntektsskatt.
Det er som om bodybuilderen skulle bære en enkel, liten stol, mens alle andre bærer to eller flere. De rikeste av de rike betaler faktisk ikke inntektsskatt i det hele tatt. Det er urettferdig.
Det er derfor vi trenger formuesskatt. «Urettferdig!» roper bodybuilderen/milliardæren, når han blir bedt om å vaske opp, siden han ikke bar noen stoler. Men hvis du skal være med på den festen vi kaller Norge, der du får gratis utdannelse, helsehjelp, pensjon osv., må du pent hjelpe til, hvis du kan. Til og med dem som tjener aller minst, må betale skatt.
«Men», sier forurettede milliardærer, «vi skaper jo jobber til alle andre» Er det sant? Nei, de tjener penger på å selge det folk vil ha. De som egentlig skaper jobbene, er de som betaler, altså kundene.
Uten dem blir det hverken arbeidsplasser eller milliardærer. Da tilsier «logikken» at de som bruker opp alle pengene sine, burde slippe all skatt, for de har jo gjort alt de kunne for å skape arbeidsplasser.
På den annen side er flere arbeidsplasser bare en bivirkning, og ikke intensjonen med å bruke penger, og derfor får vi ikke skattelettelse for å handle middag.
Man driver butikk for å tjene penger, ikke for å skape arbeidsplasser. Hvis milliardæren tjener på å kutte arbeidsstyrken, vil folk bli sagt opp. Dette skjønner alle, og da blir det meningsløst å belønne de som tjener penger, fordi de tilfeldigvis har skapt jobber mens de fylte sparegrisen.
For øvrig tilsier økonomisk teori at hvis person A slutter å tilby det som etterspørres, vil en person B møte etterspørselen. Arbeidsplassene vil altså bli skapt uansett, selv om milliardærene ble så sure at de la ned bedriften.
Og på toppen: Kutt i formuesskatten skulle gi flere arbeidsplasser, men selv Finansdepartementet klarer ikke å finne noen slik effekt.
«Men da flytter jeg pengene mine til utlandet» truer milliardæren. Det er trist å høre at noen vil gjøre omtrent hva som helst, inkludert å flytte fra hjemlandet, for å slippe å bidra, men hva så?
Politikere kan ikke gi etter for utpressing, og det er det dette er. Hadde det vært en åtteåring som truet med å forlate leken hvis han ikke fikk bestemme reglene, ville vi kalt ham ufordragelig. Vi kan ikke la den typen egoisme få definere skattesystemet vårt. Alle skal bidra, og de med mest penger skal bidra mest.
«Men det ER jo de rikeste som bidrar mest, i kroner og øre», svarer vår betuttede milliardær. Det har han jo rett i, men skatt beregnes i prosent, og vi var enige om at de som tjener mest skal skattes hardest.
Dessuten er det sånn at rikdom vokser raskere i verdi enn lønn. Det betyr at de som har mest penger hele tiden drar fra alle andre, hvis vi ikke gjør noe for å utjevne forskjellene. Og det bør vi gjøre, for store forskjeller er skadelig for landet, og svekker økonomisk vekst.
«Men man skal ikke skattlegge arbeidende kapital!» Mon det. Begrepet «arbeidende kapital» vil du aldri se en økonom bruke, for det er nesten umulig å definere «arbeidende» kapital. Formuesskatten er dessuten en personlig beskatning, det er ikke bedrifter som betaler den.
Hvis du sitter på verdier nok til å betale skatt, men ikke har kontanter, må du selge noen av verdiene dine. Slik er det for vanlige folk, og slik må det være for milliardærer også.
«Men utenlandske eiere slipper formuesskatt,» klynker milliardæren. Dét er en sannhet med modifikasjoner. Frankrike, Sveits, Nederland og flere andre europeiske land har varianter av formuesskatt, men det interessante er ikke en enkelt isolert faktor som formuesskatten, men om forholdene generelt legger til rette for næringsvirksomhet.
Kort sagt: Er det mulig å bli rik i Norge? Ja, Norge har faktisk flere millionærer og milliardærer enn andre land. Det betyr at forholdene her er minst like gode som i resten av verden, og at vi har ganske mye å gå på før Norge blir et land der man ikke kan tjene penger.
Noen mener at formuesskatt bunner i misunnelse, men følelser er egentlig irrelevante her. Tenk på bodybuilderen på dugnad: Vi kan like eller mislike ham, men alle er enige om at han bør bære mer enn pensjonisten med gåstol.
Det at han har gigantiske muskler kan ikke frita ham fra å bidra, tvert imot. Hvis han setter seg i et hjørne og liksomgråter fordi stolene på samfunnshuset er så fryktelig, fryktelig tunge, er den eneste naturlige reaksjonen å be ham gå hjem og se seg i speilet. Og da ikke for å sjekke om musklene har vokst siden sist.
