De fleste av oss er hjertens enige om at norsk sjømatnæring er en av landets aller største fremtidsnæringer. I dag eksporteres det sjømat til en verdi på godt over 100 milliarder kroner, og vi eksporterer hele 37 millioner måltid til 150 land – hver eneste dag. Samtidig er potensialet for ytterligere vekst enormt. Det er tidligere fremhevet en mulig femdobling for verdien av norsk sjømat frem mot 2060.
Dette utgangspunktet burde gitt sjømatnæringen en langt større posisjon i samfunnsdebatten. Jeg tillater meg å stille spørsmålene:
Hvordan kan næringa bli en viktigere premissleverandør innen handelspolitiske rammevilkår og markedsadgang?
Hvordan skal vi få fiskeri- og havbruksnæringa til å sette en tydeligere standard ovenfor myndigheter og politikere på hva som er godt nok, når internasjonale avtaler skal forhandles?
Hvordan skal vi sikre at politikerne evner å vedta rammebetingelser som sikrer at politikken blir utformet på en slik måte at: «sjø og land går hand i hand»?
Hvordan skal vi bli toneangivende for samspillet mellom politikk og næring – i møtet med forbrukernes sine krav og forventninger til oss som næring, både her hjemme og der ute?
Og ikke minst, hvordan skal vi sette oss i førersete for å sikre økt konsum av sjømat blant den norske befolkningen, og få flere til å heie på næringen?
Dessverre opplever jeg at vi ikke lykkes godt nok med disse kjerneutfordringene. Dette gjenspeiler seg godt når det gjelder:
- Omdømmeundersøkelsen fra 2019
- Frihandelsavtalen mellom Norge og Storbritannia
- Øvrige frihandelsavtaler for å bedre markedsadgangen
- Økt konsum av sjømat i Norge
- Økt verdiskapning i av de norske ressursene i form av økt bearbeiding
Et lite politisk korrekt, men betimelig spørsmål vil være: Hvor mange organisasjoner trenger egentlig sjømatnæringen for å ivareta sine interesser?
Ser vi på landbrukssektoren har man to organisasjoner – Bondelaget og Bonde- og småbrukerlaget. To organisasjoner som evner å stå sammen om de store og viktigste spørsmålene.
Selv om de er en langt mindre næring i forhold til vår, har de klart å oppnå betydelig større definisjonsmakt ovenfor beslutningstagerne. Jeg er overbevist om at alle organisasjonene innen sjømatnæringen gjør en stor, viktig og betydningsfull jobb.
Men jeg kan ikke unngå å undres over om vi utad fremstår som en stabel med kornstaurer – som spriker i alle retninger?
I tillegg ser vi en tendens der flere og flere av selskapene bygger opp sin egen «organisasjon» i bedriften, og deltar på bl.a. høringer i Stortinget, samt sender inn høringsutkast til departementet. En slik utvikling bør være et klart varsku for oss i næringsorganisasjonene. Er vi relevante nok?
Er tiden kommet for at det ikke bare er aktørene i næringen, men også organisasjonene som må konsolideres?
Bør man slå seg sammen for å skape en større, mer enhetlig og tydeligere stemme inn mot myndighetene på de store spørsmålene?
Ikke minst for å være relevant nok for bedriftene. Burde vi klart oss med to organisasjoner? Burde vi gått sammen og dannet fiskeri- og havbruksnæringens hovedorganisasjon?
Jeg mener det burde vært mulig å få til en slik sammenslutning. Da hadde vi hatt mulighet å bli den viktigste premissleverandøren ovenfor myndighetene. Kanskje kunne dette bidratt til å sikre næringen en større definisjonsmakt både for sjømatindustrien, fiskeri- og havbruksnæringens rammevilkår.
Jeg vil understreke at dette er mine personlige tanker. Selv om disse tankene ikke er behandlet i Sjømatbedriftene, mener jeg vi som skal fronte næringen også har en plikt til å løfte frem nye ideer som kan bidra til økt gjennomslag for en samlet sjømatnæring. Jeg mener videre det burde være mulig å finne sammen og skape konsensus på områder som: Markedsadgang/handelspolitikk, profilering og omdømmebygging av næringen, og ikke minst arbeide for større verdiskapning av sjømaten her hjemme.
Det er mange måter dette kan organiseres på, slik at man også i fremtiden evnet å ivareta de ulike særtrekk i næringen. Et eksempel på organisering kan være etter modell fra Norsk Maritimt Forum.
Jeg mener tiden er inne for at diskusjonen må starte. Som ekte Verdaling, og hvor mine tidligere sambygdinger nylig har avholdt Vømmølfestival, vil jeg sitere fra en av Hans Rotmos viser: «Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl – sjøl e du lett som en spøl – men sammen veie vi flere tonn».
