Det merker også vi i Fiskeribladet. Publiserer vi en sak om denne havets jaguar, blir det en klikkvinner. Arten var lenge utrydningstruet, men etter stor internasjonal innsats og innstramninger på fisket, har forskerne gitt klarsignal om at det kan fiskes på størja. Det engasjerer. Vi burde ikke fiske en truet art, er noen av gjengangerne i kommentarfeltene, ofte uttrykt på en litt krassere måte enn gjengitt her.
Makrellstørja er trolig den mest kraftfulle fisken i verden. Den trenger å være i konstant bevegelse for å få nok oksygen over gjellene slik at kroppsfunksjonene kan bli opprettholdt. Det betyr at den svimer av, synker mot bunn og drukner hvis den ikke er i bevegelse.
Men det betyr ikke nødvendigvis at alle størjene dør med en gang de blir tatt med not. Ifølge forsker Leif Nøttestad ved Havforskningsinstituttet, kan en stim holde seg i konstant bevegelse inni nota så lenge volumet i nota er tilstrekkelig. Dør fisken i nota og blir liggende der i flere timer, mens en og en fisk heises opp og bløgges, sier det seg selv at kvaliteten blir deretter. Å sørge for at dyrevelferden ivaretas også for de størjene som ender sitt liv i ei not, skulle derfor være i alles interesse.
Merkeforsøk har vist at makrellstørje fra den vestlige bestanden, som gyter i Mexicogulfen, krysser Atlanterhavet for å beite her nord. Ifølge Havforskningsinstituttet ble en makrellstørje merket i Det karibiske hav, gjenfanget utenfor Vestlandet i underkant av 50 dager senere.
Norge har de siste årene hatt en andel av den internasjonale kvoten og i 2016 var den norske andelen på 43,71 tonn. I år er den på 239 tonn og neste år vil den norske fiskeflåten kunne fiske 300 tonn makrellstørje.
Fiskerne vil ikke mer. Det er for mye usikkerhet rundt pris, kvalitet og marked
Men hva vil vi egentlig med størja? Klarer norske fiskere og mottak å håndtere så store mengder av denne store fisken på en gang?
I januar vakte det store avisoverskrifter over hele verden da årets første auksjon på makrellstørje i Tokyo ga ny prisrekord. Drøyt 26 millioner kroner ble det punget ut for et eksemplar på 278 kilo. Det gir en kilopris på 94.000 kroner. All tunfisk i Japan oppnår nok ikke like høy pris som den på årets første auksjon, men det sier noe om glamouren rundt denne fisken. Kontrasten til norske størjeauksjoner er uansett formidabel. Prisene i Norge har i år variert fra 340 til litt over 100 kroner kiloet til fisker, mens det i annenhåndsverdi har gått størje til 1490 kroner på Fisketorget i Bergen. Det er betenkelig at forskjellen mellom hva fisker får og hva den selges for videre, er så stor. Her er det åpenbart en jobb å gjøre før neste sesong.
Av årets kvote norske kvote på 239 tonn, er det tatt 50,2. Kanskje blir det ikke landet mer. Fiskerne vil ikke mer. Det er for mye usikkerhet rundt pris, kvalitet og marked.
Det er ikke mange årene vi har hatt størjefiske i Norge etter stoppen på 1980-tallet. Likevel er det overmodent for en bedre organisering i alle ledd. Fangst, mottak og markedssiden må bli bedre for å få mest mulig ut av denne verdifulle fisken. Det er kostbart å legge ut på størjefiske. Lastet med dyrt utstyr og japanske inspektører som de er. Og selv om jubelen nesten kunne høres helt inn i redaksjonen til en fiskeriavis, da nøter ble fylt med dette maskineriet av en fisk, stilnet jubelen fort da fisken ble landet.
Skal norske fiskere ønske være med på størjefiske i framtiden, må det organiseres bedre. Kanskje er ikke lotteriet den beste måte å velge ut hvem som får lov til å fiske. Kanskje bør flere mottak få lov til å motta fangsten. Og sist, men aller mest må kompetansen styrkes på hvordan få fisken ut i de best betalte markedene.
