Riksrevisjonen undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket for perioden 2004–2018 avdekket manglende sammenheng (koherens) mellom regler utformet av departementet og etablerte fiskeripolitiske prinsipper.

Svein Kristian Arntzen er professor, phd- Norges arktiske universitet i Tromsø ved Det juridiske fakultet Foto: Nils Torsvik

Stortingspolitikerne av alle politiske farger er enige om at årsaken til problemet skyldes manglende konsekvensutredninger. Ettersom dette er en systematisk svikt over lang tid, er det ikke mulig å vedta et mistillitsforslag mot den sittende fiskeriminister. Status synes å være at en enkel forklaring er funnet. Ingen ser seg tjent med å spørre hvordan det er mulig at departementet har satt til side utredningsinstruksen år etter år.

Regjeringens lovproposisjon om endring av grunnsystemet i saltvannsfiskeriene behandles av Stortinget i disse dager. En lov skal behandles av Stortinget i plenum to ganger, og første gangs behandling fant sted i Stortinget 2. februar 2021. Andre og siste gangs behandling er ikke fastsatt. Loven er en fullmaktslov.

Det var den 2. februar ingen nevneverdig diskusjon om hvorfor det er nødvendig å gi departementet vide fullmakter. Kun en stortingsrepresentant påpekte at «Stortinget i altfor liten grad gjør det Stortinget skal gjøre, å fastsette lov».

Grunnloven slår fast at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Utstrakt delegasjon av makt til å fastsette hvem som skal kunne høste av og tjene på fiskeressursene, setter folkesuverenitetsprinsippet under press. Denne type regulering regnes også som et inngrep overfor borgerne som krever lov. Loven gis legitimitet gjennom behandlingen i Stortinget. Utstrakt delegasjon av lovgivningsmakt bidrar til å svekke legitimiteten av reguleringene. Dette er særlig uheldig når reguleringene, som i vårt tilfelle, er supplert med strenge sanksjoner ved overtredelse.

I lovgivningssaken som nå behandles av Stortinget, er Stortinget i ferd med å spille seg selv ut over sidelinjen. Lærdommen fra behandlingen av Riksrevisjonens rapport synes glemt. Straks loven er vedtatt, har Stortinget ikke et system for å kunne vurdere hensiktsmessigheten av departementets forskrifter før disse vedtas. Kontrollmuligheten etter vedtagelsen er begrenset. Riktignok har Stortinget både ved behandlingen av kvotemeldingen i mai 2020 og Riksrevisjonens rapport i november 2020 fattet en del anmodningsvedtak, vedtak 549–559 (2018–2109) og vedtak 98 (2019-2020). Dette er imidlertid ikke rettslig bindende instrukser til regjeringen.

Et spørsmål bør besvares ved Stortingets sluttbehandling av lovforslaget: Hvorfor er det nødvendig å gi departementet vide fullmakter? Kan svaret være at Stortinget mangler et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å balansere økonomisk og sosial bærekraft?