I stedet konsentreres de store grunnrenteverdiene som fiskekvotene representerer, på stadig færre rederier som tildeles eksklusive fiskerettigheter uten den plagsomme EØS-avtalens konkurranseregulering.
Foredlingsleddet i fiskens produksjonskjede er etter EØS-avtalen fullt ut konkurranseutsatt med fiskeforedlingsindustrien i resten av Europa med tilgang på billigere arbeidskraft. Deler av fiskeindustribedriftene har imidlertid tilgang på eksklusive fiskerettigheter som gir dem også store grunnrenteinntekter.
Dette oppnår de gjennom tildelte torsketråltillatelser med leveringsplikt. Tillatelsen er gitt foredlingsanlegg i kommuner fra Lofoten og nordover med dispensasjon fra deltakerlovens §6 om at det kun er aktive fiskere som kan eie fiskebåter og tildeles kvoter. Formålet etter forskriftene er «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsk».
Hvordan kan det da ha seg at mindre enn 10 prosent av de kvotene som tildeles de leveringspliktige trålerne anvendes til formålet om å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel? I stedet for å styrke norsk fiskeforedling, har disse fiskeindustrirederne med fiskerimyndighetenes støtte funnet det mye mer lønnsomt å eksportere fisken ubearbeidet til utenlandsk fiskeindustri med betydelig billigere arbeidskraft.
Det oppsiktsvekkende er at dette har skjedd og uformelt godkjent av alle fiskeriministrene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet helt siden tidligere fiskeriminister Svein Ludviksen i 2003 omdefinerte den fysiske leveringsplikten til en tilbudsplikt.
Det vil si at fiskeindustribedrifter som har fått tildelt konsesjoner på dispensasjon fra deltakerloven for å sikre sine anlegg råstoff for foredling, kan komme seg unna leveringspliktens formål med å tilby råstoff i frosset tilstand til en pris som gjør foredling ulønnsomt. De bryter da selve formålet med leveringsforskriftene og innkasser hele grunnrenta gjennom trålerselskapene. Taperne er alle de lokalsamfunn fiskeindustribedriftene spiller en avgjørende rolle for sysselsetting og bosetting.
Den manglende politiske oppfølging av intensjonene med leveringsforskriftene blir godt illustrert av den sittende fiskeriministeren Odd Emil Ingebrigtsen. I Nordlys 15.7 skriver han at den leveringspliktig trålerkvoten (Kerak-kvoten) som opprinnelig er tildelt tre bedrifter i Vardø for å sikre stabil råstofftilførsel, «kommer tilbake til Vardø om man får etablering av ny industri i Vardø». Og det sier altså fiskeriministeren etter at fiskeindustrien i Vardø er sanert som en følge av at de verdiene som kvotene representerer er fjernet fra Vardø.
På hans bord ligger blant annet en søknad fra Vardø kommune om tilbakeføring av denne kvota til fordeling til den kystfiskeflåten som faktisk leverer fisken til lokale fiskeindustri og mottak og derved tilfredsstiller leveringspliktens formål. Fra fiskeriministeren har ordføreren i Vardø fått det svar at dette ikke lar seg gjøre.
Samtidig sier Ingebrigtsen at han etterlever Riksrevisjonens anbefaling om å «Følge systematisk med på hvordan endringer i kvotesystemet påvirker landingsmønsteret og fiskeriaktiviteten i kystsamfunnene». Bakgrunnen for anbefalingen fra Riksrevisjonen var deres analyse som viste at flertallet av fiskerikommunene systematisk har tapt arbeidsplasser og folketall etter 20 år med strukturering og konsentrasjon av fiskerettigheter, stikk i strid med sentrale målsettinger nedfelt i fiskerilovgivningen.
Jeg følger dette opp – skriver fiskeriministeren, ved å reise rundt personlig og har møter med folk på kysten. Konkrete handlinger er imidlertid ikke synlige for å rette opp avvikene mellom fiskerilovgivningens intensjoner og praktisering som Riksrevisjonens rapporterte – støttet opp gjennom Stortingets behandling.
Å reise rundt å snakke med folk uten handlekraft, sikrer ikke stabil råstofftilførsel til anlegg som bearbeider fisk. Det krever praktisering av forskrifter om at kvotene som tildeles til leveringspliktige torsketrålerne skal leveres til de tilgodsette fiskerikommunene etter de opprinnelige intensjonene med ordningen. Men vi må vente på neste fiskeriminister for at dette skal kunne skje. Senterpartiet er klar til handling så fort vi kommer inn i regjeringskontorene.
