– Gjett om jeg var stolt der jeg sto. Endelig er båten i havn og pappa er kommet hjem

Denne historien er skrevet av Konrad Rautios datter, Kirsti Kemsley Nielsen. Den har også vært publisert i Vardø Årbok 2020.

Han har vært borte siden midten av august. Han har reist til Vestnes i Romsdalen, hvor båtbyggeriet ligger. Han ville være med på sluttføringen av den nye båten sin.

Navnet på båten er allerede bestemt. Den skal hete «Nybrenning», etter den gamle båten som het Brenningen. Den er nå solgt til Båtsfjord og skal begynne et nytt liv der.

Det snakkes i Kiberg om den nye båten som skal komme til bygda. Den er 50 fot, har 120 hk, tre sylinders Nordmo motor og de skal levere til Mathisenbruket, som Brenningen også har gjort. Størrelsen på båten gjør at den er laget for å fiske på bankene og ikke bare i Varangerfjorden og nærområdene omkring. Kommunikasjonsutstyret om bord er moderne og på toppen av styrehuset snurrer en radar, som ikke var så vanlig tidlig på -60 tallet.

I slutten av oktober får vi hjemme i Kiberg telefon om at nå er det like før båten skal sjøsettes og ferden mot Kiberg kan begynne. Jeg gleder meg veldig. Endelig skal pappa komme hjem! Med seg som mannskap på hjemturen har han sin bror, Rudolf Rautio og Sigmund Henriksen, begge erfarne fiskere fra Kiberg.

Hallo, Hallo, hær e «Nybrenning»

Så er 5. november her, «Nybrenning» skal komme til Kiberg. I stua hjemme står radioen på, innstilt på fiskeribølgen. Datidens kommunikasjonsmiddel mellom båt og land. Klokka er vel rundt 11 på formiddagen da vi hører en velkjent stemme komme ut fra radiokabinettet i stua:

– Vi har nættopp passert Syltefjordstauran og æ rægne me at vi e i Kiberg på ættermiddagen. Være e fint.

Og så er det bare å vente. Veien over Domen er fortsatt åpen og onkel Halle, som har lastebil, regner ut når vi skal kunne se båten komme nordom Vardø. Det blir tur over Domen, og husker jeg rett, kjørte vi til Smelror og sto der og ventet. Etter en stund ser vi en liten hvit prikk mot nord, prikken blir større og større og til slutt ser vi at det er en båt. Det er Nybrenning på vei hjem til Kiberg.

Ryktet har spredd seg i bygda om at båten er på vei hjem. Noen har hørt det på fiskeribølgen og andre gjennom jungeltelegrafen. Tidlig på ettermiddagen begynner det å komme folk på kaia. Det snakkes og det ventes, og plutselig hører vi en litt uvanlig motordur komme fra rundt Kibergneset en plass, en motordur som kommer til å bli en kjær lyd for meg i mange år framover. Etter en stund venting på kaia ser vi båten komme utfor moloen.

Den er stor, hvit og på hver side av baugen har den en svart stjerne og mellom mastene er det hengt opp en stor bue med signalflagg. Gjett om jeg var stolt der jeg sto. Endelig er båten i havn og pappa er kommet hjem. Jeg er den første som får komme om bord. Båten har så vidt lagt til kai før pappa tar imot meg der jeg hopper fra kaia og rett i armene hans. Det kommer flere folk om bord, det snakkes og studeres og det lukter så godt over alt. Det lukter møbelpuss og messing. Det lukter ny båt.

Bare noen dager etter hjemkomsten er «Nybrenning» ute på havet. Det er blitt liv i egnebua og hverdagen, slik jeg kjenner den, er i gang igjen. Jeg er blitt fortalt at fiske var godt høsten og førjulsvinteren i 1964 og at «Nybrenning» leverte siste fangst før jul til Mathisenbruket 22. desember.

Fiskets gang

Jeg er 11 år i 1964, har en far som er fisker og en mor som egner line, og det har jeg hatt så langt tilbake som jeg kan huske. Kaia og egnebua har vært min lekeplass, og en god en, etter min vurdering. Ikke før jeg ble voksen har jeg forstått hvordan livet mitt har vært preget av å ha foreldre som var tilknyttet fiskerinæringen.

Hvordan årstidene har vært delt inn etter hvilke fangstmetoder som ble brukt, når var det juksafiske, når var det linefiske, når drev man med fløytlina, i hvilken årstid gikk man langt til havs, ut på Nordbanken eller på Grunnen, som man sa. Når jeg tenker tilbake, tror jeg det er vintersesongene, hvor det ble drevet linefiske langt til havs, som har gjort mest inntrykk og gitt størst grunn til engstelse i et barnesinn.

Med større båter var det anledning til å hente fisken langt til havs, og det var ikke alltid været spilte på lag. Værmelding hørte vi på flere ganger om dagen og fiskeribølgen gjorde at vi kunne ha en form for enveiskommunikasjon med dem som var der ute på havet.

Enkelte klokkeslett har satt seg fast i hukommelsen hos meg. Det er 06.05 og 22.10. Det var klokkeslett vi hadde avtale med pappa om at han skulle rope i senderen over fiskeribølgen. Å rope var å gi beskjed til både landmann og oss hjemme om hvor mange stamper som var dratt opp, om når de, sånn omtrent, kunne ventes på land og av og til om hvordan været var. Særlig var ropet som kom 22.10 viktig. Når det var hørt, kunne man sove godt, i visshet om at alt var i orden der ute på havet.

Rammet av uvær ute på banken

Det var ikke alltid været holdt det det lovet. – Han kom som ut av en sekk, var uttrykket som ble brukt for det vi nå kaller for polare lavtrykk, og som er vanskelig å forutsi. 11. november i 1971 ble «Nybrenning» og «Gimsøy» fra Kiberg, og flere båter fra Vardø og Båtsfjord, rammet av et slikt polart lavtrykk på fiskebanken utenfor Vardø. Begge båtene fra Kiberg ble hardt rammet av uværet.

«Nybrenning» fikk kuttet strømmen om bord og kompasset sluttet å fungere. Flere vindu i styrehuset ble slått inn og det var umulig å holde rett kurs. Sjølsetteren på båtens hekk ble knust av bølgene og deler av den traff et vindu bak i båten, så styrehuset ble utsatt for sjøvann fra både baug og hekk. Vannet førte til kortslutning og derav strømbrudd. Begge båtene fra Kiberg hadde kontakt med redningsskøyta på et tidspunkt, men den var opptatt med å berge en båt fra Båtsfjord som hadde mistet en mann over bord i uværet.

«Gimsøy» kom så langt som til å sette redningsflåta på sjøen, men flåta slet seg og drev av sted i de høye bølgene. Om bord i «Nybrenning» var pappa og hans to brødre, Rudolf og Arne. Dette er historier som er blitt meg fortalt, da jeg på dette tidspunktet gikk på skole i England og unngikk den dramatikken som utspant seg på havet den natten.

Mamma har fortalt senere om engstelsen hun følte da stormen herjet som verst og all forbindelse med båten var brutt. Radioen i stua var stilt inn på fiskeribølgen døgnet rundt, i tilfelle det kom et livstegn fra de der ute på havet. Hun var ikke i tvil, de hadde nok klart seg. Livstegnet kom gjennom Vardø Radio. «Nybrenning» var kommet seg inn til havn i Vardø. Alle var i god behold. Sjøværet som skulle vare ett døgn ble til tre.

Tatt av russerne

Tidligere samme år, nærmere bestemt 5. august, var «Nybrenning» utsatt for nok en dramatisk hendelse, denne gangen i smulere farvann i Varangerfjorden. Båten drev fløytlinefiske like inntil den russiske grensen, og ved et tilfelle rak de over grensen og ble bordet av den russiske kystvakta og ført inn til Murmansk for avhør. Der ble de i en uke.

Ryktet om at flere fiskebåter fra distriktet var blitt oppbrakt av russerne for ulovlig fiske hadde nådd riksavisene i Oslo, og vi ble nedringt av VG og Dagbladet som ville intervjue oss om hendelsen. Vi hjemme i Kiberg visste lite eller ingenting og uttalte oss ikke til avisene. Det var taust fra de instanser som burde vite noe. Og det er ingen hemmelighet at pappa fikk besøk av norsk etterretning etter at de kom tilbake til Norge. Da båten ble brakt opp, hadde den ca. seks tonn hyse i lasterommet. Det var varmt i været og lite is tilgjengelig for avkjøling av fangsten. Den råtnet og måtte dumpes i Varangerfjorden. I tillegg fikk de en bot på 4000 kroner for å ha fisket innenfor den russiske grensen. Vi ble bra behandlet i Russland, sa pappa ved en senere anledning.

Mitt første sjøvær

I mitt første år som tenåring begynte jeg så smått å tenke på å tjene egne penger. Det var ikke langt mellom tanken og til «Nybrenning». Det var sommer og fløytlinefiske på Varangerfjorden. Jeg kunne vel gjøre nytte for meg som fisker selv om jeg var jente. Nå var ikke Varangerfjorden ukjent farvann for meg, jeg hadde tidligere vært ute med «Brenningen», men da som assistent på juksafiske. En fin junidag mønstret jeg på. Intensjonen var god. Jeg hadde dollartegn i øynene og planla hva jeg skulle kjøpe når sesongen var over. Alt begynt så fint. Vi brummet oss ut av havna i Kiberg med kurs Kibergneset og så mot sørøst, inn mot russegrensa.

Etter litt over en times gange viste ekkoloddet gode forekomster av hyse og det ble besluttet at her og nå skulle lina settes. Lina spratt så fint over sjølsetteren og blåser og staur ble slengt over bord for å markere lina og dens eier. Nå var det bare for lina å flyte i sjøen og friste hysa til å bite.

Mannskapet om bord var trøtte og slitne etter et hektisk fiske i flere uker. Nå som de hadde fått ekstra mannskap om bord, så de sitt snitt til å ta seg en blund mens jeg ble satt til å passe på lina og båten, slik at de ikke rak i hver sin retning. Jeg fikk streng beskjed av pappa om at de skulle vekkes etter en og en halvtime. Været var fint, Varangerfjorden lå som et speil, og mot nord kunne jeg skimte Kibergneset og omlandet.

Jeg tok meg en tur på dekket og hørte snorking fra karene som lå og sov i lugaren. Stakkars dem, tenkte jeg, så på klokka at det var på tide å vekke dem, men det kunne da ikke gjøre noe om de fikk en halvtime til i køya, så trøtte som de var. En time til gikk og snorkinga fra lugaren var fortsatt høy. En halv time til kunne vel ikke skade? Da hadde de fått sove litt og var sikkert uthvilt til å ta fatt på arbeidet igjen.

Jeg sto i styrhuset og speidet utover fjorden da jeg hørte noen saftige gloser fra en av mannskapet. Han hadde våknet, sett på klokka og forsto at her måtte noe være galt. Ut fra lugardøra kom dem, den ene mer bustete enn den andre. Hvor var stauran og blåsan og hvor var vi på fjorden? Jeg så på pappa at dette var ikke greit. Han kom i styrhuset, snudde båten og vi var på vei østover igjen på leit etter lina. Vi fant den ganske fort, men over Kibergneset var det kommet tunge svarte skyer og en lett østlig bris begynte å briske seg.

Alle som bor i Varangerområdet vet hva østavind bringer med seg, store bølger og som oftest regn. Det tok ikke lang tid før vinden økte på, båten gynget og kastet på seg, og det samme gjorde magen min. Jeg ble svimmel og dårlig. Sjøsyka hadde grepet fatt i meg. En av mannskapet forbarmet seg over meg og fikk meg ned i lugaren. Der fikk jeg lagt meg i ei køye, ved siden av køya sto et par store sjøstøvler, og gjett hva de ble fylt med.

Jeg visste det ikke selv før eieren skulle ta dem på. Og i lugarens lune rede ble jeg liggende under hele sjøværet. Det var en lettelse da jeg forsto at lina var dratt opp og fangsten var i lasterommet og kursen ble satt mot land. Godt fortøyd i Mathisenkaia vaglet jeg opp leideren og opp på kaia. Dollartegnet i øynene var forsvunnet. Jeg tuslet sakte opp mot Oladalen og senga mi hjemme. Timer senere hørte jeg duren fra en 120 hk Nordmo på vei ut moloen og jeg dro et lettelsens sukk der jeg lå. Jeg var ikke med.

Båtvask og puss i ferien

Ferie var et fremmedord for meg som barn og ungdom. Jeg har aldri vært på ferietur sammen med mine foreldre. Ferie var noe som de med god tid drev med. Som oftest var fløytlinefisket i gang på sommeren. Var det stillstans i noen dager eller uker, ble de brukt til pussing og rundvask av båten. Mamma sto for rundvask mens pappa sto for maling, pussing og smøring. Av og til fikk han hjelp av noen fra mannskapet. Jeg fikk en tannbørste i handa og ble bedt om å vaske og polere bokstavene N Y B R E N N I N G som var skrudd fast til styrehuset. Ellers var det polering av kompass og andre gjenstander som var laget av messing eller krom og de skulle skinne.

Slurv var ikke tillatt. Sant å si har jeg aldri kjent på savn av ferieturer i min barndom, det var mer enn nok for meg å delta i arbeidet rundt «Nybrenning». Jeg følte en viss stolthet i arbeidet jeg utførte. Ferier ble mer vanlig på åttitallet, men da var jeg fløyet ut av rede for lengst.

Et langt liv som fisker

I 1972 bestemte pappa seg for å selge «Nybrenning». Det var blitt vanskelig å få tak i egnere. Flere av dem som hadde stått i egnebua hadde nå tatt seg arbeid på filetfabrikkene i bygda og noen av mannskapet hadde fått seg arbeid på land. Han opplevde båten som litt for stor til å drifte. Det var ikke med lett hjerte at bestemmelsen om å selge båten ble tatt. «Nybrenning» forlot havna i Kiberg en fin høstdag i 1972 med kurs for nye fiskefelt med nye eiere.

Selv om «Nybrenning» ble solgt, var ikke pappas liv som fisker slutt. I 1973 ble han sjarkfisker i den nye Malosjarken sin. Den fikk også navnet «Nybrenning». Pappa oppdaget fort at det var vanskelig å drive vinterfiske med en sjark, så i 1976 fikk han bygd «John Karina» ved et skipsbyggeri på Rognan i Nordland. «John Karina», som forresten er oppkalt etter mine to barn, ble driftet av pappa til han pensjonerte seg i 1998, da var han blitt 70 år.

I 2011 fikk pappa diagnosen Alzheimer, han sovnet inn på Vardø Sykehjem tredje juledag i 2013, fem dager før han ville ha fylt 86 år. Et langt liv i fiskerienes tjeneste var over. Han ble gravlagt fra Kiberg Bedehus 8. januar 2014 i et forrykende uvær, det blåste stiv østlig kuling med tette snøbyger og dårlig sikt. På kirkegården tok jeg farvel, la ei rød rose på kistelokket og ønsket god og trygg reise til smulere farvann.