Når dette blir løftet fram, avvises det kontant av norske forskningsmiljø. De siste 30 årene har en pekt på overfiske som forklaring og holder seg til denne hypotesen. Resultatet blir nye forslag på tiltak for å begrense uttaket fra fiskere. Dette er noen av tiltakene:
- Reduksjon av kystfiske etter torsk om høsten.
- Stramme inn regelverket for fiske innenfor fjordlinjer.
- Stenging av felt hvor kysttorsk dominerer.
- Fredning av kysttorsk i gyteperioden 01 januar til 30 april.
Er overfiske problemet, må det reduseres. Så forventer vi at med gode tiltak kommer gode resultater. Det var derfor skuffende, men dessverre ikke overraskende, å se at det kystnære torskefisket nå står i fare for å miste miljømerket Torskesertifiseringen MSC eller at mange lakseelver stenges.
Hvorfor ønsker jeg å trekke fram kystselen?
Om vi løfter blikket fra norske fjorder, ser vi at dette skjer i mange andre kystnære fiskerier. I 1992 erklærte Canadas føderale fiskeri- og havminister John Crosbie et moratorium (midlertidig fredning) på fiske av nordlig torsk. Snart 30 år senere er torsken fortsatt fredet – i dag går bestanden mot utryddelse.
Siden 2006 har det i Canada vært stort fokus på mulige konsekvenser den voksende kystsel bestanden kan ha på fiskebestandene. Konklusjonene begynner nå å komme:
«Det er stor sannsynlighet for at atlantisk torsk vil være lokalt utryddet i den sørlige delen av St. Lawrence-bukten innen midten av århundret – selv uten kommersielt fiske», hvor det følges opp med;
«Siden slutten av 90-tallet har ingen av de andre hypotesene egentlig støtte, bortsett fra muligheten for at den høye naturlige dødeligheten skyldes predasjon av grå sel» sier Swain Doug, forsker ved det Canadiske fiskeridepartementet.
Canadiske og amerikanske forskere peker på kystselen som en nøkkelart for tilbakegangen av mange fiskebestander, deriblant torsk og atlantisk laks. De har også trukket paralleller til det som skjer i norske fjorder. At norske forskere ved Havforskningsinstituttet ikke deler dette synet, er selvfølgelig helt legalt.
Problemet blir at forutsetningene de trekker sine konklusjoner på vanskelig kan være riktig. For ser en på bakgrunnstallene de bruker, frykter jeg Havforskningsinstituttet gjør to grove feil og skal forsøke å forklare hvorfor.
Det første går på dietten. I sine estimater tar instituttet utgangspunkt i at en sel alltid spiser hele fisken fra hode til spor, ikke et gram faller ufordøyd til havets bunn. For meg virket dette som en merkelig antagelse. I 2010 kontaktet jeg derfor en forsker fra Universitet i Tromsø, Malcolm Jobling, og stilte ham to spørsmål:
Jo Inge: Hvor stor andel av næringen i en torsk befinner seg i henholdsvis hode og innmat?
Malcom Jobling: Dette varier gjennom året, mye avhengig av størrelsen på leveren, men gjennomgående er hodet energifattig sammenlignet med innmaten. Eksakte tall for dette er ikke enkelt å oppdrive. Vi kan for eksempel nevne at torskelever kan bestå av 30-50% fett/olje og at innmaten ellers er relativt rikt på protein, mens hode består stort sett av bein
Jo Inge: Når selen fanger større torsk, virker det sannsynlig at den velger å spise hele fisken fra hode til hale?
Malcolm Jobling: Nei, en ting er den store forskjellen på næringsverdi mellom hode og innmat. Et kanskje vel så viktig poeng er hvorvidt selen er i stand til å svelge hodeskall til en stor fisk. Når selen tar et byttedyr som er så stort vil den sannsynligvis velge å gå for de bløte delene, bukregionen med lever og innmaten for øvrig.
Faktum erat om en aksepterer at selen kan velge å spise deler av torsken og ikke hele, da øker estimert uttak dramatisk. Dette som følge av at andel torsk i dietten går opp og fordi den i perioder bare spiser deler av fisken.
Det neste punktet er bestandsstørrelsen av gråsel. Der tar instituttet utgangspunkt i hvor mange seler som føder i Norge, en har valgt å se bort fra matbehovet til vandrende sel fra Russland, England og Danmark, der de store koloniene ligger.
Før vi gikk i gang med et prosjekt i Porsangerfjorden, Finnmark, kontaktet vi Havforskningsinstituttet for å få oversikt over antall sel i fjorden. Svaret var at bestanden var liten, der det kunne samle seg inntil 20–30 gråsel i fjordsystemet. Dette virket lite da vi fant flokker på opptil 150 dyr på samme skjær (dokumentert). I løpet av de 3 årene prosjektet varte, felt vi 220 gråsel i Porsangerfjorden og 140 dyr i Laksefjorden, det ble sendt inn prøver til Havforskningsinstituttet fra alle dyrene.
Dette imponerte tydeligvis ingen. Svaret fra instituttet var at dette i hovedsak måtte være Russiske seler. Men som fisker og politiker er jeg mindre interessert i opprinnelsesland, jeg ønsker svar på hvordan kystselen påvirker bestandene av torsk og laks. For meg framstår det som at instituttet har kjørt seg fast i et spor som kan lede til feilaktige konklusjoner.
For Porsangerfjorden sin del er kystselen en høyst mulig hypotese for kollapset om en tar utgangspunkt i det antall sel som ble observert i prosjektet og ikke aksepterer antagelsen om at selen alltid spiser hele fisken.
Når vi vet det er delte meninger i verdens forskningsmiljø, blir min utfordring til kystens fylkespolitikere, til Fiskarlag, ordførere og sist men ikke minst, til fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen følgende: Kan vi ikke få til en konferanse der var samler nasjonal og internasjonal forskningskunnskap om kystselen som predator, lytte til hva de har å si og så ta veien videre derfra?
