Kystfiskerne har enorme kostnader til det offentlige. Fiskerne betaler en produktavgift på 2,5 prosent av fangstverdien, en egen forskningsavgift og en stadig økende co₂ avgift. Myndighetene har også vedtatt å innføre en ny kontrollavgift og en egen fiskalavgift.
I en tid, så ikke altfor lenge siden, het det seg slik at, by og land, skulle gå hand i hand. Forvaltningen og primærnæringene skulle sammen skape gode og forutsigbare rammevilkår for nasjonens beste. For den neste generasjons kystfiskeren virker disse idealene og disse tidene, som en fjern drøm.
En sakte men sikker nedleggelse av norsk bærekraftig matproduksjonen?
De ærefulle politikerne på Stortinget har i lang tid forsømt primærnæringen, og spesielt de næringene som har vært selve samfunnslimet, og som fortsatt er selve bærebjelken i en rekke lokalsamfunn. Gårdsbruk er blitt lagt ned og jordene er blitt lagt «brakk», fiskemottak og foredlingsbedrifter forsvinner, og råvarene blir i dag sendt til utlandet.
Koronakrisen visteoss alle hvor sårbare den norske matsikkerheten er. Norge importerer svært mye av sin mat fra utlandet. Hvis det mot formodning kommer en «matkrise» i utlandet, eller at vi ikke lenger får kjøpt vår «billige» mat fra land slik som Ukraina eller Russland (Europas kornkammer) – hva gjør vi da?
Vi som storsamfunn må slå ring om de som produserer maten til både deg og meg. Selv om de færreste av huseiere tror huset vil brenne, tegner de likevel en boligforsikring. Vi trenger en viss trygghet for oss selv og familien. Når det kommer til nasjonal matvareproduksjon er denne tryggheten totalt fraværende.
Vi merker ikke hvor viktig nasjonal matsikkerhet og mattilgang er før en krisesituasjon kommer. For å sikre en fortsatt norsk matproduksjon, er det avgjørende å ha mennesker som tør å satse i primærnæringene. Overskuddet til de små aktørene i primærnæringen er nærmest ikke-eksisterende. Kystfiskerne arbeider dag og natt under tunge og krevende arbeidsforhold på sjøen, de har også attpåtil Norges farligste arbeidsplass!
Fiskeridirektoratet fikk utarbeidet en rapport om hva reketrålerne langs Skagerrak-kysten tjente i 2018 og 2019. En gjennomsnittlig reketråler hadde da ca. 300.000 kroner i overskudd. For disse knappe 300.000 kronene så skal fiskeren potensielt måtte investere i nytt redskap, ny motor og andre driftsrelaterte investeringer.
Først etter alt er trukket fra og regningene betalt, kan fiskeren ta ut en liten lønn. Samtidig som Fiskeridirektoratet rapporter om dårlig profitabilitet i fiskerinæringen og at næring står i fare for en rekke nedleggelser og konkurser grunnet dårlig rekruttering og mangelfulle nyinvesteringer, ønsker myndigheten å øke skattetrykket betydelig for fiskerinæringen.
Klimatiltak, som en økning av co₂-avgiften, er viktig, men må følges opp med andre tiltak og nyanseringer. Vi behøver gode og robuste kompensasjonsordninger for den bærekraftige primærnæringen. Norge som en helhet er ikke tjent med å ha en «særnorsk» ekstraskatt for de mest bærekraftige matprodusentene våre. Vi trenger mer norsk matvareproduksjon, ikke mindre!
Det er relativt lett å sitte i et departement å pålegge en fattig fisker med et overskudd på kun 300.000 kroner i året en ekstraavgift her og der, men hvorfor ønsker egentlig myndighetene å pålegge fiskerinæringen denne straffeskatten? Ønsker man å straffe dem som «produserer» og tilbereder maten vår?
Storsamfunnet må få innsikt i hvilke eksistensielle trusler distriktene og kystfiskerne i dag står ovenfor. Fiskerinæringen er en av landets viktigste næringer, den skaper enorme verdier og nær uante eksportinntekter til Norge.
Skal vi virkelig tillate regjeringen å slakte næringen slik det nå er planer for, eller skal vi som storsamfunn forvalte næringen bærekraftig og la den få anledning til å skape økonomiske ringvirkninger og distriktsarbeidsplasser også i årene som kommer? Det er dessverre slik at man kan klippe en sau mange ganger, men kun slakte den én.
Rapporter, som «Krafttak for kysttorsken», er bygget på misvisende og feilaktig forskning. Likevel har denne ene rapportene klart å sette et miljøsertifisert fiskeri og hele fiskerinæringen i et veldig dårlig lys. Det er derfor opp til oss å fremme et mer representativt og helhetlig bilde av fiskerinæringen.
Når fisket blir praktisert så bærekraftig som i Norge, så kan vi høste av havet i all fremtid. Vi trenger allikevel noen til å høste av det havet har å gi oss. Hvis kystfiskerne hadde vært en egen marin art, så hadde denne arten blitt satt på rødlista for over 40 år siden!
Stortinget må ta ansvar og sikrer kystfiskerne en leveverdig lønn, forutsigbare og rettferdige rammevilkår!
