De siste dagene har det vært skrevet flere avisartikler etter at Havforskningsinstituttet publiserte en artikkel om at de, sammen med forskere fra Universitetet i Melbourne, ved hjelp av satellittbilder har kartlagt merdutseende, plassering og størrelse på fiskeoppdrettsanlegg i sjø fra 2005 til 2020.
Undersøkelsene er gjennomført i de største fiskeoppdrettsnasjonene, med mål om å følge og sammenlikne utviklingen over tid.
Færre store, børsnoterte selskap
Oppdrettslokalitetene har blitt større og det har vært verdiøkning i oppdrettsnæringa, men produksjonen av oppdrettsfisk har stått omtrent på stedet hvil de siste ti årene.
Dette skyldes i hovedsak begrensninger i vekst fordi det er mangel på tilgjengelig egna areal for nye anlegg grunnet fare for spredning av sykdom og lakselus. For å kunne ha kontroll over spredning av sykdommer og lakselus, er det i dag krav til minsteavstand mellom oppdrettsanleggene.
Oppdrettsnæringa har gått fra å være mange små, gjerne lokale aktører, til å bli samlet på færre store, ofte børsnoterte selskap, flere med utenlandsk eierskap. Teknologisk utvikling, profesjonalisering, effektivisering, god driftsplanlegging, miljøsertifiseringer og utvikling av fôr og medisiner har gjort at det i dag produseres fisk av god kvalitet billigere, og en oppnår høy pris både innenlands og på internasjonale markeder.
Det økte arealbeslaget for oppdrett gjenspeiler ikke økt produksjon av fisk, selv om en har hatt stor verdiøkning i samme periode.
Større belastning
Det har gjennom de siste årene kommet en rekke søknader om arealendringer ved eksisterende oppdrettslokaliteter – i tillegg til nyetableringer. Ved større lokaliteter spres avfall og miljøbelastningen fra produksjonen over et større område.
Ved søknader om arealendringer finnes det allerede et etablert anlegg, og argumenter som at en vil kunne få bedre miljøtilstand under anlegget, bedre strømforhold, gjerne i kombinasjon med større produksjon, gjør at søknader om arealendring ofte blir innvilget.
Det er nok ikke lett for fylkeskommunene å vurdere summen av alle søknader om arealendringer som kommer inn, og hvilke konsekvenser de får for blant annet fiskerinæringa.
Arealbeslaget Havforskningsinstituttet har målt ved å sammenlikne satellittbilder forteller bare om en liten del av det faktiske arealbeslaget som fiskere må forholde seg til.
For i tillegg til den flytende delen av anleggene, altså merder og flyteelementer, så kommer det en fiskeforbudssone på 100 meter i alle retninger fra anleggets ytterpunkter.
Vi ser at lokalitetene blir trukket lenger ut fra land og plasseres gunstig til i fjorder, innløp til fjorder og langs kysten mellom holmer og skjær, for at de skal ha tilstrekkelig skjerming fra vær og vind, men samtidig god vannutskiftning og passende strømforhold.
Konsekvensen av at anleggene blir større og trekkes ut fra land er at de beslaglegger mye større arealer enn før, som da blir utilgjengelig for fiskere.
Fortøyningene tvers over fjorden
Som et resultat av istidene har vi i Norge lange dype fjorder, og mange av disse er terskelfjorder. I fjordene tråles det etter reker, og mange steder har det tatt seg opp med fløytlinefiske etter sei, i tillegg til at kysttorsken gyter i fjordene.
Kysttorskbestanden er sterkt truet og det jobbes med å få til en plan for gjenoppbygging av bestanden. Samtidig finnes det i dag knapt en fjord uten oppdrettsanlegg. Mange fjorder har flere anlegg på hver side av fjorden.
Det som Havforskningsinstituttets artikkel om arealbeslag ikke nevner, er arealet som kreves for å fortøye anleggene. En tommelfingerregel er at en må ha 3–4 ganger lengden av dybden for å fortøye et oppdrettsanlegg. I fjorder på 4-5-600 meter, vil det utgjøre flere kilometer med fortøyninger. Ved enkelte lokaliteter går fortøyningene tvers over fjorden.
Ikke forenlig med reketråling
Fortøyninger midtfjords eller tvers over fjorden er ikke forenelig med reketråling. Mange av våre medlemmer som fisker reker opplever at de mister litt og litt av næringsgrunnlaget ettersom det kommer nye og større lokaliteter.
Problematikk rundt lakselus og bekjempelse av den har ført til at det opp gjennom årene har blitt benyttet avlusningsmidler som for eksempel hydrogenperoksid, som senere ved laboratorieforsøk har blitt dokumentert som svært dødelig for reker og andre dyr med skall, selv i små mengder.
Rekefiskere opplever at når først skaden har skjedd så tar det svært lang tid etter avlusningshendelser før reka kommer tilbake – om den i det hele tatt kommer tilbake. Det pågår forskning fra nettopp Havforskningsinstituttet for å se på rekebestandens tetthet og utbredelse opp gjennom årene, og rekefiskeres opplevelser og eventuell konflikt med oppdrett.
Torsken slutter å gyte
Forbud om bruk av ulike lusemidler kommer gjerne lenge etter at fiskere melder fra om massedød. Føre-var-prinsippet blir ikke fulgt, det er mer en holdning som at stoffene er uskyldig – til det motsatte er bevist.
Det samme gjelder gytefeltene til kysttorsken. Fiskere har gjennom en årrekke uttrykt bekymring når det kommer til hvordan oppdrett påvirker torskens gytevandring og gyting. Mange fiskere har meldt om at torsken slutter å gyte i kjente gytefjorder etter det blir etablert oppdrett i fjordene.
Nå pågår det forskning fra Havforskningsinstituttet for å se på akkurat denne problematikken, et prosjekt som går under navnet SalCod.
Nordland Fylkes Fiskarlag er glad for at arealbeslaget fra oppdrettsnæringa kommer på dagsorden, men både fiskeforbudssone og fortøyningsareal utgjør mye større areal enn kun den flytende delen Havforskningsinstituttet har sett på.
Oppdrettsnæringa er ei stor og viktig næring med høy verdiskapning, men det store arealbeslaget til næringa går på bekostning av andre næringer, og spesielt fiskerinæringa, som er avhengig av rent hav, gytesuksess og tilgang på fiskefelt for å overleve.
