Den siste tiden har Fiskeribladet skrevet en serie av negative saker om Havforskningsinstituttet: Dagens sak om Blått kompetansesenter, omtalen av en intern sak om økonomisk mislighold og saken om en såkalt «millionkonflikt» med Argus.

Det er bra at Fiskeribladet skriver om oss, vår organisasjon og våre avtaler med kommersielle aktører som Argus, eksempelvis. Vi er et offentlig institutt som skal være transparent. Og la det være sagt: Kritikk tåler vi, og det skal vi ha når det er fortjent.

Men flere av oppslagene i Fiskeribladet nå i august handler ikke om saklig kritikk som vi og andre offentlige institusjoner må stå i når vi gjør feil.

I disse sakene trekkes det frem som negativt at instituttet har opptrådt i tråd med regler og retningslinjer og god bruk av offentlige midler. Det etterlates et sterkt inntrykk av at instituttet er å klandre i disse sakene, og at det sågar er et mønster her: Havforskningsinstituttet ved havforskningsdirektør Sissel Rogne oppfører seg ikke bra.

Det toppet seg da Fiskeribladet torsdag 12. august «erfarte» at ny direktør for Havforskningsinstituttet skulle bli Ole Arve Misund. Nyheten ble sitert av en rekke medier, deriblant NRK, og lå på Fiskeribladets front helt frem til Nils Gunnar Kvamstø ble utnevnt som ny havforskningsdirektør i statsråd dagen etter.

Fiskeribladet klarer altså å melde feil ny havforskningsdirektør basert på kilder redaktøren i etterkant omtaler som gode. Anonyme kilder er også sentrale premissleverandører i de andre sakene om Havforskningsinstituttet. I sum fremstår denne saksrekken som rimelig nær kampanjejournalistikk.

Det er absolutt legitimt å spørre: Hvem står egentlig bak Fiskeribladets plutselige iver etter å sverte HI? Har de ukjente – og tydeligvis feilinformerte – kildene til Fiskeribladet sagt «hopp», og avisen hoppet?

Havforskningsinstituttet er en tydelig stemme, og i noen av våre råd taler vi «Roma midt imot». Blant annet var vi tidlig ute med å advare mot oljeboring i Lofoten. Vi har også vært klar på at det ikke er tilrådelig med gruvedrift i fjorder som Repparfjorden. Det som tidligere var omstridt, ser nå ut til å være den mest gangbare internasjonale politiske trenden.

I en årrekke har vi utarbeidet «Risikorapporten for norsk oppdrettsnæring», og pekt på at lakselus og rømming er de største problemene i næringen. Luseproblematikken har resultert i Trafikklyssystemet, som HI har vært med på å utvikle. Trafikklyssystemet er ikke like godt mottatt av alle. Det har mellom annet medført at det ble stilt spørsmål ved HIs kunnskapsgrunnlag da oppdretterne gikk til sak mot staten i den såkalte trafikklyssaken.

Også myndighetene har store forventninger til havet og den blå økonomien. Når oljealderen en gang er over, skal AS Norge fremdeles hente ressurser, arbeidsplasser og verdier fra havet. Det skal skje samtidig som vi løser klimakrisa.

I sum illustrerer disse eksemplene at det er store interessekonflikter langs kysten (og ute i havet) med sterke og mektige aktører. I dette bildet har HI veldig ofte vært den som har talt de kommende generasjoners sak – også innen fiskeri og havbruk.

Våre råd er gitt på grunnlag av årelang kunnskapsinnhenting og forskning i verdensklassen – både råd, metoder og underliggende data er åpne og tilgjengelig for hvem som helst å etterprøve.

I dette ligger at har vi gjort feil, så retter vi opp og lærer av det. Vårt omdømme og integritet står og faller på at vi leverer kunnskap og råd av høy kvalitet. Som forskningsinstitutt skal vi ha integritet og være tydelig i argumentene så folk flest forstår hva vi sier. Uten faglig integritet er det ingen vits med forvaltningsinstitutter.

Med dette kvalitetskravet i ryggmargen er det vanskelig for meg å forstå at Fiskeribladet kan være bekjent av den slette kildekritikken de har bedrevet i disse sakene. HI har levert bunker med dokumentasjon, uten at det har hatt effekt på vinklingen av sakene.

En avis er naturligvis ikke underlagt de samme strenge krav til kvalitetssikring som vitenskapen, men det lavmålet redaksjonen har lagt seg på her tjener ikke avisen til ære.

Fiskeribladets HI-raid rydder ikke opp og skaper klarhet, men overlater oss alle til videre spekulasjoner. Kontraproduktivt på alle måter, og synd med tanke på de viktige og presserende oppgavene som fortjener vår fulle oppmerksomhet. Havet er en del av løsningen; ikke bare for bedre mat og dermed bedre helse. Havet er også viktig for den uunngåelige omleggingen til en bedre klimapolitikk.