Men faktum er at fisken må igjennom en veterinærkontroll på grensene, fordi britene ikke lenger er med i EUs veterinæravtale, slik Norge er. Da hjelper det lite å peke på vennlige formuleringer om vilje til å gjøre grensekontrollene så sømløs som mulig.
Rammer hyse og torsk
Om professoren ikke tror på meg, så håper jeg han tror på hva næringen selv sier. Jeg fikk denne vurderingen av avtalen fra Sjømat Norge:
«SPS-kap i avtalen er ikkje til hjelp for grensekontroll. Skal det bli orden på det er vi avhengig av at EU og UK blir enige om ein veterinæravtale. I praksis må all norsk eksport følgjast av eit helsesertifikat ved import til UK frå 1.10.21 og frå 1.1.2022 må importen til UK skje gjennom ein veterinær grensekontrollstasjon. Dette vil gi stor utfordringar i handelen.
Det vil særleg ramme eksporten av fersk hyse og torsk. I dag blir denne fisken sett på bil berre timer etter landing og går ut av landet før den er seld. Danmark blir brukt som hub, der ordrer blir sett saman til kunder i heile Europa og fisken blir seld i spot-markedet. Det er sjeldan ei bedrift i Norge kan laste ein heil bil for UK, difor er omlasting og samansetjing av ordrer ei prakstisk ordning som skjer i DK. Dette vil ikkje lenger fungere for det britiske markedet.
Kraftig redusert
Fisk som skal til UK må ha helsesertifikat når den går ut av landet og ein kan ikkje lenger bruke DK som hub (fisken misser opprinnelse). Det kan bli store endringar i varestrømmen og behov for parallelle transportruter ut av Norge, for EU og for UK. Det blir ei dyr og uhensiktsmessig løysing.
I tillegg vil det vere praktiske problem også med utsteding av fysiske helsesertifikat, når eksporten skjer langt frå nærmaste attestkontor (Mattilsynet)».
Hvis Ørebech i tillegg leser litt i engelske aviser, vil han se at sjømatnæringens eksport til EU-markedet er kraftig redusert, nettopp fordi eksporten møter problemene med grensekontrollen.
Dessuten anbefaler jeg Ørebech å ledere NUPIs utredning «Sjømatnæringen og Europa» som er utgitt på Universitetsforlaget. Utredningen er bestilt av Sjømat Norge og analyserer hvordan EØS-avtalen og alternativene, handelsavtale eller medlemskap, slår ut for eksportbetingelsene for sjømatnæringen.
At professoren betrakter EØS-avalen som en husmannskontrakt, tror jeg i denne sammenheng tilslører hans evne til å se den viktige forskjellen mellom å eksportere på grunnlag av et felles regelverk – veterinæravtalen – med importørene i nabolandene og uten dette felles grunnlaget, er avgjørende viktig for spesielt sjømatnæringen.
