Plastforurensning, overfiske og korallrevenes kollaps har preget nyhetsbildet de siste årene, og viser tydelig omfanget av truslene mot havet. En global allianse jobber nå for å verne 30 prosent av havet innen 2030, et ambisiøst mål vi forventer oss at Norge blir med på.
Målet er i tråd med anbefalingene fra det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi, som er nedsatt av statsminister Erna Solberg og Norge. Derfor er det både merkelig og skuffende at Norge ennå ikke har blitt med i den globale alliansen. Kollaps i økosystemer vil redusere havets evne til å binde CO2 og få alvorlige konsekvenser for fiskeriene – så hvorfor vente? Det haster å få på plass et internasjonalt rammeverk for å sikre beskyttelse av havet. Norge må aktivt støtte dette arbeidet, ikke stå på sidelinja.
Norge er i dag en del av OSPAR-konvensjonen, som forvalter det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren. På tidligere strategimøter i år har Norge aktivt gått imot OSPARs mål om å verne 30 prosent. At Norge, som av mange sees på som et foregangsland på havforvaltning, motsetter seg mål som de andre OSPAR-landene og forskere er for, viser at den regionale havforvaltningen ikke fungerer. Løsningen ligger i en global havavtale, som det nå forhandles om i FN. En slik avtale må gjøre det enklere og mer effektivt å opprette marine verneområder, og dette må Norge som en havnasjon selvsagt støtte.
Fiskeri er, og kommer til å være, viktig for Norge. Vi, om noen, har ikke råd til å være sinker i havforvaltningen. Derfor forventer vi at Norge og Erna stiller seg bak målet om 30 prosent vern som en del av en bærekraftig havforvaltning. Vern er viktig for å begrense effektene av klimaendringene og sikre fiskeriene. Med en global havavtale har vi muligheten til å unngå samme feil som vi har sett med mikroplast, men å være ute med vern før de verste konsekvensene får hope seg opp og blir umulige å overse. Å unnlate å gripe inn når vi vet om havets tilstand er en politisk handling som forteller oss at havets framtid ikke er viktig for den sittende regjeringen.
Å snu den dystre utviklingen er en felles forpliktelse. Vern av biologisk viktige marine områder er en forutsetning for at vi kan bruke havområdene våre på en bærekraftig måte. Kystflåten kan fortsette fiske uten å risikere å forstyrre de mest sårbare områdene, livet i Oslofjorden kan gjenopprettes i stedet for å fortsette en økologisk kollaps. OSPAR-konvensjonens mandat er å beskytte dyr og planter.
Det neste leddet i det mandatet er åpenbart for oss: Å sikre at Norge bidrar med alt vi kan for å hindre de verste konsekvensene av klimaendringene. Derfor krever vi at Erna lytter til havpanelet hun leder, og stiller seg bak målet fra sine egne eksperter om vern av 30 prosent av internasjonale havområder innen 2030.
