– Er vi på vei til å gjøre næringa mindre attraktiv?

Dette er spørsmål jeg stiller meg nokså ofte. Det er til syvende og sist ofte det spørsmålet som ligger bakenfor de fleste temaer som jeg syns er relevante å problematisere.

Jeg finner det stadig mer aktuelt å reflektere over det når store, tunge endringer diskuteres eller er på vei for næringens aktører.

Kontroll med ressursregnskapet

Det være seg automatiske vekter og veiesystemer, sporing av fartøy, innmelding av fangster, AIS, fiskale avgifter, grunnrentebeskatning med mer. Fremtidig teknologi er allerede kommet en viss vei i å artsgjenkjenne og størrelsesbestemme enkeltindivid i fangster for å registrere hver enkelt fisk.

Jeg har også lest her i Fiskeribladet at væreier og fisker talte fisken sammen en og en – for at det skulle bli rett, (slik jeg forsto det, ble det ikke alltid rett allikevel). Myndighetene og nasjonen skal ha kontroll med ressursregnskapet. Fiskere og tilknyttet industri skal forholde seg til gjeldende lover og regler, samtidig som de må ha lønnsom drift i sin forvaltning av de felles ressursene.

Er løsningen på dette til syvende og sist at hver enkelt fisk blir en unik identitet, som kan spores helt tilbake til fisker når den ligger presentert på middagstallerken?

Rekefisker Atle Nilsen fortviler over nye rapporteringskrav: – Jeg har mer eller mindre dataangst

Les mer

Den gylden middelvei

I utgangspunktet mener jeg at de som forvalter våre felles ressurser, har et særskilt ansvar når det gjelder utøvelsen av sine yrker. Dette fra de setter foten ned i støvelen, til de har satt fraktetikett på og kjøpt reiseforsikring på fisken.

Men særskilt ansvar kan jo være en ganske relativ sak. Dersom alt som er foreslått opp gjennom tidene ble innført slik det opprinnelig ble foreslått, ville næringens aktører sannsynligvis ikke sitte igjen med mer enn det kostet å betjene utgiftene. Det er vel en gylden middelvei i dette, som i alt annet.

Fiskeryrket er blitt attraktivt

Men jeg tenker på de som valgte å fortsette eller begynne innen denne næringa – særlig når det ikke var så lønnsomt, lukrativt og ettertraktet som en del jobber etter hvert begynner å bli. De som valgte å satse og investere fordi de trivdes med det eller mente det var en viktig næring, har de rett på den belønning de får i form av for eksempel økte kvotepriser?

Jeg har tidligere skrevet at selv jeg kan huske en tid hvor det å være fisker var eksotisk, men ikke noe å sikte etter. Det var gjerne de som sto sist i køen da eksamenspapirene ble delt ut som ble fiskere.

Nå sliter man med tilstrekkelig mange nok studie- og lærlingplasser. Dette er ikke til forkleinelse for de som er og har vært fiskere i store deler av sine liv. Jeg ser mer opp til mange av dem enn til noen andre.

Mye skal dokumenteres

Det er ikke til å stikke under stol at mye av grunnen for den økte interessen er nettopp verdiene folk etter hvert forstår at ligger i næringa.

Før så måtte man på mange måter klare seg selv. Nå må man på mange måter hjelpe alle andre med å klare seg – i tillegg til seg selv.

På toppen av dette må man ved enhver tørn egenhendig kunne dokumentere at man forholder seg til gjeldende lover og regler. Man er skyldig inntil det motsatte er bevist – stikk i strid med grunnleggende prinsipper. Man bruker mye av sin tid på å forsvare sitt virke og forklare hvordan man selv driver stuerent.

På den annen side er alle i næringa over en lav sko, helt samstemte i at man må få bukt med juks og fanteri: De kriminelle må tas og straffes. Man er selv lovlydig som dagen er lang, men man kjenner til flere eller mange andre som bevisst utnytter ressursene for egen vinning, uten at det kommer fellesskapet til gode.

Når blir det for mye

Men for næringsaktørene som har et særskilt ansvar når de forvalter våre felles ressurser – hvor går grensen for hva som er akseptabelt å kreve av dem?

Når blir det for mye og når er det ikke nok?

Skal man ikke ha anledning til å slå seg opp og gjøre det riktig godt i næringa – bedre enn gjennomsnittet?

Hvis så er tilfellet, vel, da vil ikke de mange hardtarbeidende, problemløsende og innovative menneskene som alt er i næringa, synes det er like lukrativt lenger.

Da vil køene til studie- og lærlingplassene skrante inn og vi kommer tilbake til at næringa blir siste utvei for flere.