I forrige uke avholdt Sjømatbedriftene Sjømatdagene 2022 på Hell i Trøndelag.
Det overordnede temaet var handelspolitikk, og vi stilte spørsmålene: Ser vi en ny form for proteksjonisme på fremmarsj som følge av pandemien, og hvordan vil sikkerhetspolitikken påvirke handelspolitikken i fremtiden?
Konferansedeltakerne kunne lene seg godt tilbake i setene å nyte innsiktsfulle refleksjoner rundt disse spørsmålene fra panelet som besto av:
- Sveinung Fjose, Partner i Menon
- Arne Melchior, Seniorforsker NUPI
- Erica B. Dalstø, Sjefsstrateg i SEB Norge
- Børge Brende, president i Verdens økonomiske Forum.
Vokser sakte
Sveinung Fjose, i Menon, kunne fortelle oss at det kanskje ikke står så bra til som vi liker å tro. Sannheten er at norsk eksport av sjømat vokser saktere enn verdenshandelen med sjømat.
Dette til tross for en rekke regjeringers ambisjon om sterk vekst i sjømateksport.
Økningen av sjømateksport målt i USD for perioden 2010 til 2019, viser at Norge økte sjømateksporten med 36 % prosent, mens OECD-landene, og de største økonomiene utenom OECD, økte eksporten med 43 % i samme periode. (Kilde: OECD 2021).
Fjose kunne fortelle at dersom vi ser utviklingen over noe tid, har vi knapt eksportert ett kilo mer. Det er knapt skapt en ny arbeidsplass.
Slik det ser ut nå, vil eksporten også de neste årene være høy, men da drevet av en ekstremsituasjon i energimarkedet.
Videre ble det understreket at sårbarheten som ble avdekket i 2014 fremdeles gjelder, og sannsynligheten er stor for at den blir styrket de neste årene.
Dette er klar tale, og hadde jeg vært i Sjømatrådet, hadde jeg vært åpenbart bekymret.
Proteksjonistiske tiltak øker
I tillegg ser vi en voksende proteksjonisme er på fremmarsj. En rapport fra Menon viser at andelene eksportfinansiering utenfor det OECD-regelverket tillater, økte fra 51 til 70 prosent i perioden 2011 til 2020.
Menon-rapporten konkluderer også med at de proteksjonistiske tiltakene har økt markant under covid-19-pandemien.
Basert på 16.000 reguleringer, konkluderer The Hinrich Foundation med at det i 2019 og 2020 kom en dobling i skadelige, altså proteksjonistiske, reguleringer. Mens antallet dereguleringer var tilnærmet stabilt, og langt lavere.
Et godt eksempel på den nye proteksjonismen er USAs skattelettelse for investeringer i offshore vind. For å oppnå skattefordelen, må 55 prosent av materialene komme fra USA.
Et annet forhold er at det har blitt vanskeligere å nå asiatiske markeder. Årsaken er både dårligere informasjon om markedsmuligheter i tillegg til byråkrati og korrupsjon.
Det økonomiske tyngdepunktet
Vi må erkjenne at det økonomiske tyngdepunktet i verden har flyttet seg fra EU og USA mot Asia og fremvoksende utviklingsland. Sjømatbedriftene er tydelige på at det nye verdensbildet krever en omlegging av eksportstrategien.
Forrige måned presenterte næringsminister, Jan Christian Vestre, regjeringens eksportreform. Denne omtales som en storsatsing og har fått navnet «Hele Norge eksporterer».
Det ambisiøse målet er å øke eksporten med 50 prosent utenom olje- og gass innen 2030. Det store spørsmålet er om regjeringens nye eksportreform er det som skal til for at Norge evner å tette eksportgapet?
Jeg har gått grundig gjennom strategien – jeg tror dessverre svaret er Nei. Nå skal jeg ikke svartmale, så jeg må i samme åndedrag legge til at det er meget positivt at vi – for første gang – har en regjering som evner å sette et klart eksportmål.
Skuffelsen min ligger i hvordan regjeringen ser for seg å nå disse målene. Man fortsetter med å skrive ut mer av den medisinen som ikke virker.
Ikke sitte stille
Vi tviholder på gårsdagens fragmenterte organisering, byråkrati, og ansvarspulverisering.
I en annen Menon-rapport, fra 2020, kommer det frem at Norge, på en skala fra 1-6, oppnår en gjennomsnittskarakter på 2,2 når det gjelder landets arbeid med å fremme eksport, mens andre nordeuropeiske land får snittkarakteren 4,1 og 4,8. Dette bekrefter at Norge er langt bak i arbeidet med å fremme eksport.
De utfordringer Sverige og Danmark så i etterkant av finanskrisen ble ikke bare møtt med økt ressursinnsats. Landene valgte også og organiserer seg annerledes.
Danmark integrerte næringsfremmearbeidet i Utenriksministeriet og foretok en tettere integrering av Export Council på ambassadenivå.
I tillegg opprettet de flere spissede enheter i særlig prioriterte land.
Sjømatbedriftene har satt handelspolitikk som et av sine viktigste fokusområder. Vi har tett dialog med både Utenriksdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, og øvrige aktører som jobber med å fremme norsk eksport.
Vi kan rett og slett ikke sitte stille og se på at OECD-landene oppnår større eksportverdi av sin sjømat enn hva vi evner å få til.
Næringens ambassadører
Skal vi lykkes må vi øke ressursinnsatsen. Vi må bli mer målrettet på å fremme de sektorene som har spesielt godt potensial, som blant annet sjømatnæringen. Videre innebærer dette at myndighetene må bli langt tøffere, og avslutte offentlig støtte hvis eksportmålene ikke nås.
Norge må organisere eksportarbeidet slik at utenrikspolitikken blir brukt aktivt for å fremme bedriftenes interesse.
Sverige og Danmark bruker, som nevnt, sine ambassader aktivt til å søke muligheter for sine lands bedrifter. Det handelspolitiske bør samles på et sted, enten hos Statsministerens kontor, eller i Utenriksdepartementet.
Vi må bruke våre ambassadører, og for sjømatnæringen i samspill med Sjømatrådet, langt mer aktivt for å øke mulighetene for våre bedrifter.
Akkurat dette skal, ifølge Sveinung Fjose i Menon, være nøkkelen til at Danmark, og ikke Norge, skal hjelpe Sør-Korea i å utvikle sin oppdrettsnæring.
