Havnene er et nav i infrastrukturen i kystnasjonen Norge og jeg kjenner en nagende uro for hvordan havnene skal kunne utvikle seg med de signalene som kommer om havner og havnepolitikk.
Å være havnebekymret er ikke en trivelig tilstand, og jeg har vært det en god stund. Havnene er et nav i infrastrukturen i kystnasjonen Norge, og jeg kjenner en nagende uro for hvordan havnene skal kunne utvikle seg med de signalene som kommer om havner og havnepolitikk.
Velfungerende havneanlegg er et viktig nav og det sentrale bindeledd mellom havrommet og landsiden
Riksrevisjonen deler også min bekymring, og DA kan det være grunn til å stoppe opp. I vår rapporterte Riksrevisjonen at målet ikke er nådd når det gjelder ambisjonen om overføring av gods fra vei til sjø og bane. Samtidig vet vi at regionreformen legger opp til å overføre ansvar for fiskerihavnene fra statlig til regionalt hold. Apropos det, så har Kystverket i sommer hatt 19 havner med liten eller lav næringsaktivitet liggende ute for salg. Kystverket rapporterer også om avhendingsklare fiskerihavner i flere sentrale fiskerikommuner som Smøla og Herøy, samt langs kysten i etatsregionene Vest og Sørøst.
Det er mulig å se at vi kan klare oss med endret status for enkelthavner, men det er utfordrende å se logikken i at ansvarsoverføring fra Kystverket som et sentralt kompetansemiljø og ut i regionene skal styrke havneforvaltningen.
Sammen med direktør i Norske Havner, Arnt-Einar Litsheim påpekte jeg i fjor at vi er redd at fiskeriinteressene blir taperen når det fra 2020 skal legges opp til rammestyring og ikke øremerkede havnetilskudd som i dag. Som landsmøtevalgt leder for norske fiskere er jeg mest opptatt av det som ligger oss nærmest. Jeg gjør likevel ikke jobben min om jeg ikke løfter blikket mot øvrig samfunnsutvikling. Og Riksrevisjonens rapport synliggjør at havnesaken handler om mer enn fiskeriinteresser. Jeg er derfor fortsatt minst like havnebekymret som for ett år siden.
Både denne og forrige regjering har hatt tydelig tilnærming til at det er havet som gir oss størst handlingsrom for nasjonal økonomisk utvikling i årene fremover. Målsetningene er også at godsfrakt over til sjø og bane skal gi positive miljøutslag. Hva hvis fasiten på regionmeldingens matematikk blir at storsamfunnet lider tap i form av nedgang i verdiskaping, arbeidsplasser og skatteinntekter som følge av havnepolitikken. Er dette god utvikling og planlegging for fremtiden?
Norges Fiskarlag representerer den yrkesgruppen som oftest benytter havneanlegg i løpet av året. Jeg blir stolt av dokumenterte ringvirkningstall fra Sintef som viser at hver fisker sysselsetter mer enn to årsverk på land. Norske fiskere ønsker oss enda mer aktivitet i havnene og imøteser derfor videre utvikling av velfungerende havnefasiliteter med kaier, tilretteleggelse for levering av gods, varer og tjenester og gode helhetlige miljøløsninger. Vi tror at havnemiljø med yrende liv og gjennomtenkt tilrettelegging også gir miljøgevinster når vi får levert og gjenvunnet avfall, utviklet landstrømanlegg og tilrettelagt for overgang til bane der det er mulig. Da styrker vi både regional og nasjonal utvikling.
Velfungerende havneanlegg er et viktig nav og det sentrale bindeledd mellom havrommet og landsiden. Fiskerihavnene forvaltes derfor best ved å forbli på statlig hånd. I lys av riksrevisjonens bekymring er det også grunn for å oppfordre til at staten også foretar en sterkere koordinering av den øvrige havnepolitikken. Jeg er for regional utvikling, men i denne saken tror jeg ikke det styrker saken at havnekompetansen på sentralt hold smuldres opp, for så å skulle bygges opp igjen regionalt. Da har båten allerede gått når utviklingen kommer frem!
Innlegget ble først publisert i Maritimt Magasin.
