– Er ikke villaksen verdt 18 øre?

Bedre løsninger finnes, men krever politisk framsyn.

Første juni starter sportsfiskesesongen i lakseelvene. Fjoråret var den dårligste noensinne, og forskerne gir oppdrettslaksen mye av skylda. Lakselus og rømming ødelegger for villaksen.

Venter på ministeren

Mens vi venter på villaksen, sitter oppdretterne og venter på fiskeriministeren. Han har ennå ikke «fargelagt» oppdrettssonene langs kysten – de såkalte produksjonsområdene, trass i at forskerne la fram sine overvåkingstall allerede i november.

Fiskeriministeren skulle for lengst bestemt hvilke områder som blir gule, hvilke som blir røde og hvilke som blir grønne i 2022 og 2023.

Staten tilbyr vekst i de grønne områdene, mens gult får nøye seg med dagens produksjon. De røde må derimot redusere antall kilo oppdrettslaks, ettersom forskerne har beregnet at her er påvirkningen fra lakselus på villaks altfor høy.

Over 30 % av villaksen dør i gjennomsnitt i de røde sonene. Fra noen elver drepes over 60 % av villaksen.

Forrige gang fiskeriministeren var ute med fargekartet i trafikklyssystemet, havnet blant annet produksjonsområde 4, PO4, (området fra Nordhordland til Stadt) i rødt.

Siden da har oppdretterne i dette området gått til rettssak mot staten, tapt i tingretten, tapt i lagmannsretten og nå anket til Høyesterett, uten at dette vil hjelpe villaksen.

Påvirkningen er allerede altfor høy, og nedtrekket på 6 %, vil ikke monne nok. I beste fall havner sonen i gult, og da vil fortsatt inntil 30 % av villaksen dø.

Ingen vekst å snakke om

For nesten halve kysten nektes nå oppdrettsindustrien vekst, samtidig som alle politiske partier snakker om en økt verdiskaping fra akvakultur. Alle er også skjønt enige om at veksten må være miljømessig bærekraftig.

Det hjelper imidlertid fint lite når eksisterende produksjon er langt fra bærekraftig. Hvis man fortsetter å øke produksjonen i de grønne sonene med dagens åpne produksjonsteknologi, vil påvirkningen fra lakselusa på villaksen også der bli så kraftig at de havner i gult eller rødt.

Da blir det ikke mer vekst, ingen økt verdiskaping og utrygge arbeidsplasser.

På denne måten har forvaltningen malt seg inn i et hjørne. I forsøk på å komme seg ut av klemma, har regjeringen nå tilbudt en dobling av produksjonsvolumet til selskapene som vil prøve seg ute på havet. Høringen er akkurat avsluttet.

Oppdrett på havet er imidlertid både dyrt og kan være farlig. Forskerne har i tillegg ropt et høyt varsku om satsingen. Man vet fint lite om hvordan lakselusa fra havmerdene vil påvirke vill laksefisk ute på havet.

Det man derimot frykter, er at rømming fra gigantiske havfarmer med millioner av fisk kan bli den siste spikeren i kista til villaksbestandene våre. Genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks er allerede et stort problem.

Utveien finnes

Finnes det andre veier å gå? Stiftelsen Reddvillaksen og Norske Lakseelver, som organiserer forvaltningslagene i lakseelvene, ba i fjor Menon Economics utrede mulighetene for å tilby vekst mot konvertering av dagens åpne merder til løsninger som oppfylte strenge miljøkrav.

I kombinasjon med dette kan myndighetene velge å pålegge stadig høyere miljøavgifter for de som ikke konverterer. Utredningen viste at ordningen vil være et kraftig insentiv til å legge om til nye driftsformer.

Flere oppdrettere har sett dette, og Norske Lakseelver fikk støtte fra bl.a. Hofseth Aqua og Sjømatbedriftene, som organiserer store deler av de små- og mellomstore aktørene i industrien.

En ny rapport fra Menon Economics har nå vist at kostnaden mellom å produsere i åpne (miljøskadelige) anlegg og semi-lukka (som gir lite lus) er forsvinnende liten. For gjennomsnittsprodusentene snakker vi om 18 øre i økt produksjonskostnad per kilo!

Skal de gå helt lukka, er forskjellen litt større; da vil kostnadene øke med mellom 3,2 og 5,10 kroner per kilo med dagens eksisterende teknologi.

En avgjørelse fra myndigheten, vil imidlertid gi en rask teknologiutvikling som vil presse disse prisene ned.

Et lett valg om man vil

Egentlig er det politiske valget ganske enkelt:

Fortsett som nå, med litt småflikking gjennom trafikklyssystemet, utviklingskonsesjoner og annet, og kvel mulighetene til å løfte sjømatindustrien inn i et grønt skifte, samtidig som det høstbare overskuddet av villaks forsvinner.

Eller innfør en konverteringspolitikk som i løpet av de neste årene vil redde både villaks og oppdrettsindustri.

Det er verdt å merke seg at en storstilt konvertering også vil gi massiv effekt til en maritim industri som må finne nye satsingsområder etter oljen.

Både oppdrettsnorge og villaksnorge vil vinne på dette.

Utredningene til Menon ligger på bordet til alle de politiske partiene, og vi har ennå ikke hørt noen store motforestillinger når vi har presentert den. Bjørnar Skjæran; avgjørelsen er din.

Du kan bli husket som fiskeri- og havministeren som gjorde alt rett og sørget for en miljømessig bærekraftig oppdrettsindustri, samtidig som du redda villaksen og sjøørreten.