Under overskriften «Er Finnmark taper i fiskeripolitikken?» skriver Fiskebåt v/Tore Are Vaskinn i sitt innlegg i flere aviser nylig følgende:
«Det er altså ikke slik at Nord-Norge taper terreng innen hvitfisknæringen, tvert imot fornyes og investeres det som aldri før både i hav- og kystflåten i nord.»
Denne påstanden er direkte feil av to grunner.
1) Det er klassisk av Fiskebåt å kun tenke og omtale fangstleddet når de mener hele fiskerinæringen. Påstanden vitner om at landbasert bearbeiding og verdiskaping i kystsamfunnene ikke ofres en tanke. Med slike selvpåførte skylapper er det ingen grunn til å feste lit til deres svar på spørsmålet i overskriften. Fiskebåt mener tydeligvis at bare fiskeflåten går godt, så går det godt for hele kysten.
2) Når Riksrevisjonen avga sin rapport om fiskeripolitikken i perioden 2004 – 2018, var konklusjonen klar. Den ga fiskeripolitikken sterk kritikk ut fra de negative konsekvensene den har for fiskeriavhengige kystsamfunn. Rettesnoren for Riksrevisjonen var norsk fiskerilovgivning, blant annet Havressursloven, som er selve grunnloven for all lovgivning innen fiskeriene. Riksrevisjonens kritikk er berettiget og allment akseptert i offentligheten. Fiskebåt synes derimot å ikke bry seg hverken om landets øverste kontrollorgan eller at myndighetene som styrer fiskeripolitikken, følger fiskerilovgivningen.
Fiskekjøpernes Forening kan være enig i at mange faktorer virker inn på nedgang i folketall og aktivitet i kystsamfunnene, men det blir totalt feil å frikjenne politikken som føres for utviklingen i kystens viktigste næring. Dersom vi velger Fiskebåt sin forklaringsmodell slik Vaskinn formulerer den, vil ingen kystsamfunn i Finnmark eller Nord-Norge for øvrig bli erklært tapere. Med Fiskebåt sin tankegang, må formålet i Havressursloven skrives om: «De norske fiskeressursene skal ikke komme hele kysten til gode, men de skal skape størst mulig gevinst for så få fiskebåtredere som mulig.»
