Tande beskylder Kystfiskarlaget med flere for historieforfalskninger. Når han ikke graver dypere i tallmaterialet sitt, kan man undres på om dette er en ønsket feilaktig framstilling, eller om han ikke forstår bedre. Hadde dette vært en fotballkamp ville en slik grisetakling ført til direkte rødt kort og utvisning.
Tante skriver at det er historieforfalskning at det har skjedd et ran av kvoter fra de minste til de største i kystflåten (red. anm.)
Nå sitter Tande, med ræva godt plassert på indre Østlandet. Det kunne vært en unnskyldning, om ikke avisa viser til 60 års redaksjonell erfaring fra norsk fiskerinæring.
Norges Kystfiskarlag har vist til at finnmarksmodellen er utradert og utvasket. Finnmarksmodellen var i sin tid et kompromissforslag fra daværende Finnmark fylkes fiskarlag om en ressursfordeling i fisket etter torsk, hyse og sei, mellom trål på den ene siden og de enkelte lengdegruppene innen konvensjonelt fiskeri. Forslaget gikk på at de enkelte fartøygruppene skulle ha en viss andel av norsk totalkvote.
Fiskerimyndighetene har stadig vist til denne ressursfordelingen men har samtidig, i takt med flytting av kvoter med lavere hjemmelslengde til større fartøy, endret denne fra å være fordelt på fartøygrupper til «reguleringsgrupper» (hjemmelslengdegrupper/kvotegrupper).
Redaktør Tande viser til tallmateriale fra 2000 og 2001 opp mot 2018 og 2019. Det er nok ikke tilfeldig. Tande må nemlig akkurat så langt tilbake i tid for å få hold i sitt poeng. Som ikke er et poeng likevel. Fordi i 2000 og 2001, som årene før, var ikke finnmarksmodellen en del av reguleringsopplegget. Da var nemlig kystgruppen regulert under ett, med maksimalkvotefiske. De små måtte slåss mot de store om akkurat samme kaka – problemet finnmarksmodellen løste opp i. Det er følgelig ikke merkelig at den minste flåten både under 11m og 15m i dag har en større andel av kvotene enn da de måtte slåss mot fartøy på 28 meter.
Finnmarksmodellen trådte i kraft i 2002, og den er grunnlaget for det vi anser en rettferdig ressursfordeling mellom de forskjellige fartøyene. Som en del av fiskerinæringa har jeg fulgt med på utviklinga, og uttalte til redaktør Tande da han presenterte disse – at tallene hans måtte være feil i forhold til Finnmarksmodellen – at han måtte se på grunnlagsmaterialet. Som vanlig fra Østlandet er statistikk aldri feil, det er jo der mesteparten av norske verdier skapes, ifølge annen statistikk.
Vi har samlet sammen data fra fiskeridirektoratet. Herunder både kvoter tildelt de enkelte gruppene og fangst på lengdegruppene i finnmarksmodellen. Disse tallene er utvetydig. De viser at havfiskeflåten (fartøy over 28 meter) har økt sin andel gjennom fangst på kystkvoter betydelig (46 % mer enn kvotenivået skulle vært), mens de andre gruppene har tapt.
En stor andel av norske kystkvoter fiskes på fartøy i grupper større enn lengdegruppen kvoten tilhører. Den gruppen som har tapt mest er det som tidligere var en stor rekrutteringsarena for ungdommer, nemlig fartøygruppen mellom 15 og 20,99m. Denne gruppen har tapt 60 % av sin tilmålte fangst til større fartøy. Også gruppen under 11 meter har tapt store andeler (herunder åpen gruppe), selv om man regner inn kystfiskekvota og rekrutteringstillegg inn i disse.
Fartøy med lengde i denne gruppa har tapt 32 % av sin tilmålte fangst til større fartøy. Når man ser samlet på kystgruppen, så har alle gruppene pr. 2020 tapt kvantum til flåten over 28 meter.
Når kystfiskarlaget sier at vi ønsker å ta et skritt tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, så er det med bakgrunn i tidspunktet finnmarksmodellen ble innført. Vi ønsker en rettferdig fordeling mellom lengdegruppene gjenopprettet. Derfor imøteser vi en ressursfordelingsdebatt som kan ivareta hele fiskeflåten, og ikke bare de som har investert «over hau».
Så redaktør Tande – skal du bruke slike uttrykk for ettertiden, tenker jeg at du bør konsentrere deg mer om å ha realitetene på bordet før du trykker «publiser». Du kan risikere å skade deg selv mer enn dem du sikter på. Dette var en skuffende seanse fra deg. Rødt Kort.
