– Det er enkelt å være god i Nord-Norge

Hjemme i Kvæfjorden på 80-tallet ble det servert fiskeretter flere ganger i uka – torsk, sei, laks og fiskekaker.

Som barn skal jeg ikke påberope meg den største entusiasmen for fiskemiddag, med mindre det var stekt sei, men lite valg hadde jeg den gang.

Ufisk gikk over rekka

Da vi var ute og fisket og fikk brosme til rekka, var vi raske til å riste denne av kroken – denne ufisken skulle vi ikke ha i båten (vi visste ikke hva vi skulle bruke den til) og steinbiten lot vi bite seg fast på rekka mens vi bløgget den.

Hvis vi ikke fisket selv, kunne vi alltids kjøpe fra en lokal sjarkfisker og prisen var naturligvis latterlig lav. Den enkle tilgangen til disse produktene var en selvfølgelighet for oss.

I dag, 40 år etter, er det fortsatt en selvfølge for kystsamfunn med tilgang på havet i nord, men for resten av verden ser likningen veldig annerledes ut. Du skal bare kjøre en times tid fra Oslo til Hvaler, for å skjønne at torsk som forrige generasjon fisket, nå kun er å få i butikken.

Behovet for mat øker

I dag produseres kun 2 prosent av maten som «mater hele verden» i havet, selv om 70 prosent av jordens overflate består av vann. På samme tid vokser befolkningen.

Ifølge Food and Agriculture Organization (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) vil behovet for matproduksjon øke med 60 prosent innen 2050.

Da er det samtidig et paradoks at kun 15 prosent av alt kommersielt fiske i verden er sertifisert som bærekraftig ifølge Marine Fish Stewardship Council (internasjonal, ideell organisasjon for å hindre uansvarlig fiske).

Tenker vi da at da at det er bærekraftig å øke høstingen av villfisk eller bør vi finne andre måter å produsere mat fra havet på?

Jeg har en 24 måneder kort karriere innen fiskeri og havbruk, men det er imidlertid noen ting som har gått igjen fra første dag:

Et enormt tidspress

En hektisk vintersesong i Vesterålen varer i 12 uker (egentlig er det bare 10 uker fordi minimum 2 uker har gått bort i dårlig vær). Dette gir et enormt tidspress på det som skal skje, at langsiktig tenkning og full utnyttelse av råstoffet får nesten vente til neste år.

Gjennom hektiske uker i skreisesongen tar vi på land så mye som vi bare klarer (innenfor kvotene) og når det står på som verst, er det som gir mest verdiskapning, det som håndteres på en god måte – biprodukter håndteres som noe helt annet og er vi heldige, så får vi litt verdi ut av det, og da snakker vi kun om ører pr. kilo.

Både kvoteoverføringer og hvilket prisnivå skreien kommer på, er underholdning i media i allerede flere måneder før sesongen. Spekulasjoner og eksperter uttaler seg som best de kan. Første innsiget gir rekordpriser i markedet og de som klarer å lande mest de første to ukene, ser ut til å nesten ha reddet hele året.

Se til laksen

Den tradisjonelle sjarkflåten struktureres i større grad til større båter med bedre fleksibilitet. Det er vanskeligere for mottak å få tak i korrekt håndtert fisk fra fiskeflåten og mottakene driver en marginal business som gir lite spillerom til oppgradering og modernisering.

Alle industribedrifter jeg har vært innom sliter med de samme problemstillingene, nemlig en enorm kapasitet til å kunne ta unna det som naturen serverer oss noen uker i året og tilnærmet stillstand største delen av året.

Å peke på en løsning på hvordan dette burde vært strukturert, er som å stikke hele armen inn i et vepsebol. Jeg skal ikke si annet enn ett ord – laks.

Gjennom snart 50 år har Norge skapt en fantastisk industri rundt arten, med leveringsdyktighet til markedet hele året. Prisene har stabilisert seg og er som en oljepris indeks å regne.

Den svinger noe i sesongene, men holder et nivå som gjør det lønnsomt for produksjonsbedriftene å lage fisken i havet. I dag omsettes 99,99 prosent av laksen som oppdrettet laks. Et produkt som dagens oppvoksende generasjon kjenner til kun som laks, ikke som oppdrettsfisk.

Mye skepsis og meninger

På et tidspunkt startet dette med et utgangspunkt som var den ville stamfaren og hans make.

At historien har satt både grå hår i befolkningen rundt drift, medisinering, rømming og ikke minst i naturen, rett og slett fordi næringen har fått lov til å holde på som det har blitt gjort, gjør også at det knytter seg mye skepsis og meninger, når nå også nasjonalskatten – torsken skal settes i merd.

Som allerede torskeoppdretter, ser vi at hele næringen innenfor havbruk har kommet langt teknologisk. «Hardware» i havet har blitt bedre og systemer for å redusere utslipp i naturen, er nå i ferd med å bli hyllevare, ja rett og slett så har en enorm læring funnet sted.

Bedre pris på all torsk

For hva kommer til å skje når vi om 5–10 år supplerer med 200.000 tonn oppdrettstorsk på toppen av villfanget utenfor skreisesongen? Kommer vi til å mette markedet med matprodukter og kommer dette til å drive ned prisene ned for fiskerne og industribedriftene?

Det enkle svaret er nei. Behovet fra markedet er så stort og dette skal også vokse, så ved å klare å skape en helårlig tilgang av torsk i markedet, får vi mange positive effekter for alle ledd i verdikjeden, også for fiskerne.

En oppdrettet torsk med produksjonskostnad på 35–40 kr/kilo må selges med fortjeneste og må nødvendigvis holde en høy jevn kvalitet. Torsken må håndteres best mulig i slaktefasen og den er mer sensibel enn laksen.

Markedet premierer kvalitet

18 måneder med optimal drift, kan ødelegges av en halv dags dårlig håndtering ved slakt. Det samme gjelder for så vidt også på villfisken.

Ufullstendig bløgging, utblødning og kjøling, vil forringe produktet kunden finner i butikken.

For å oppnå en torskepris på eksempelvis 60 kroner pr. kilo må nødvendigvis all fisken ha en jevn høy kvalitet. Det finnes ingen unnskyldning for å levere sekunda vare til markedet, da dette undergraver prisen på all torsk, både vill og oppdrettet.

Markedet premierer kvalitet, som vil kunne gi adgang i alle segmenter. Klarer vi holde jevn høy kvalitet på oppdrettstorsken, vil dette også gagne villfangsten i sesong.

Ved å sørge for å ha torsken tilgjengelig i butikk 365 dager i året, slik laksen er nå, vil vi kunne stabilisere prisnivået. Da vil også villfanget torsk i sin sesong få oppleve en høyere og mer forutsigbar pris.