I perioder var jeg ikke alene fra departementet.
Jeg hadde i det foregående tiår deltatt forhandlingsprosessene i kjølvannet av Den nye havretten. Det hadde vært en gigantisk «utkastelsesforretning». Blant annet var det gamle og omfattende britiske trålfisket langs kysten av Nord-Norge redusert til en skygge av sitt opprinnelige omfang. En yrkesgruppe av fiskere i Grimsby og Hull måtte gå på land. Det var sårt, men det var nødvendig skulle Norge utnytte de ressursene som havretten ga landets fiskere adgang til.
Da EØS-forhandlingene begynte var derfor Norges utgangspunkt et helt annet enn britenes etter utmeldingen av EU. Norge hadde i 1990 «kastet ut» alt utenlandsk fiske i det som ble erklærte som norsk økonomisk sone i 1977. Det som var igjen av fiske fra utlendinger i sonen, måtte de betale for. I form av tilsvarende fiskerettigheter for norske fisker.
Britene ble medlem av EU – den gang EF – 1. januar 1973. I forhold til de andre medlemslandene krevde aldri UK at de andelen av fellesbestandene i Nordsjøen og i havet vest og sør for UK – som den nye havretten ga den rett til – skulle gis til britiske fiskere. Hvorfor de unnlot å gjøre det, vet de bare selv, men det har antagelig sammenheng med britenes tradisjon i og interesse for å opprettholde sitt fjernfiske.
EU vedtok «Den Felles Fiskeripolitikk» i januar 1983 hvor man låste fast medlemslandenes eierandeler til de forskjellige fiskebestandene. Det er denne skjevfordelingen som kravet fra brexit tilhengerne – «we shall take back our fish» – var forankret i.
Norge kom ut av EØS-forhandlingene med en kolossal forbedring av tollsatsene for fisk. Norges viktigste fiskeri – fisket etter torskeartet fisk, gikk fra høye GATT-satser til – i praksis- full tollfrihet uavhengig av bearbeidingsgrad. Fra Handelsavtalen fra 1973 var det bare fryst filet som var gitt et slags fripass, det vil si 3 prosent toll.
Også de andre fiskeriene fikk vesentlig forbedret tollforhold, selv om målet og full tollfrihet ikke ble nådd.
Britene har beholdt tollfriheten til EU samtidig som EU gir fra seg ¼ av de fiskeressursen som UK mente tilhørte britiske fiskere. Altså forblir ¾ på EU fiskernes hender. Det er et langt stykke fra det resultatet som britiske fiskere ble forespeilet. Det UK i handling har gjort, er å akseptere at adgang til markedet legitimt kan betales med adgang til ressurser.
Avtalen og fordelingen av bestandene kan riktignok endres, men det forutsetter enighet.
Selv om UK har fått tollfrihet, har man ikke som Norge sluttet seg til Det indre markedet. Norsk fiskeeksport til EU går sømløst. UK skal oppfylle de til enhver tid gjeldende EU regler hva angår fiskekvalitet og hygiene og dette kontrolleres på grensen. Vi ser hvordan denne lovgivningen – i hvert fall foreløpig – skaper store problemer for flyten i fiskeeksporten fra UK til EU.
Norge ble også under EØS-forhandlingene – riktignok underhånden – tilbudt full tollfrihet til EU hvis Norge var villig til å legge et tilstrekkelig stort kvantum av torsk «på bordet». Under forhandlingene i Brussel og Luxembourg gikk EUs embetsmenn og nasjonale representanter rundt og antydet til de norske forhandlerne at «prisen» for full tollfrihet lå et sted mellom 90.000 og 30.000 tonn torsk. Det var et slags diplomatisk stangfiske.
Norge avviste alle slike invitasjoner. Helt til i sluttfasen. For å få EØS-avtalen i havn, aksepterte Norge at EU skulle får et tilleggs kvantum på 11.000 tonn torsk per år. Det var en ensidig avståelse, men skulle kompenseres med kvoter til norske fisker hvis EU hadde et overskudd tilgjengelig. Og det har EU hatt tilgjengelig i hvert fall hittil.
Peter Ørebech og Nei til EU kan umulig mene at det er verdt å få tollfrihet til EU og UK ved å gjenopprette ¾ av det gamle tyske, franske, spansk og britiske trålfiske langs kysten av Nord-Norge.
Det ville vært en særdeles dårlig avtale. Sammenligner man EØS-avtalen med britenes avtale med EU, er EØS-avtalen et kupp. For Norge.
