Journalist Dag Erlandsen i Kyst og Fjord har en kommentar i avisen der han ubevisst presenterer det ultimate beviset på at trålfanget fisk er fullstendig uegnet for lønnsom bearbeiding i Norge.
Artikkelen omhandler kontrastene mellom hvitfisk- og oppdrettsnæringa på Helgeland. Erlandsen lurer på om hvite konsesjoner, dvs. at laksekonsesjoner gis mot forpliktelse om også å drive mottak av hvitfisk, kan være en løsning. Som sannhetsbevis har han eksempler som fremstår som bisarre.
To av dem han trekker frem som positive eksempler er Holmøy-konsernet og Lerøy Seafood. Begge driver i bransjer med superprofitt – trålere og lakseoppdrett på basis av fellesskapets ressurser. (At trålerne er næringas største miljøsyndere er en sak for seg.)
Holmøy driver også ett fiskebruk mens Lerøy driver anlegg flere steder langs kysten. Til tross for nærmest ubegrenset tilgang på råstoff fra sine trålere, er begge i stand til å oppnå underskudd på landanleggene sine hvert eneste år. Det vil jeg kalle en prestasjon! Lerøys underskudd er årlig på over hundre millioner.
Dette skjer mens det meste av øvrig norsk fiskeindustri må klare å overleve uten trålkonsesjoner eller laksemillioner. Hovedårsaken til at øvrig norsk fiskeindustri ikke er mer lønnsom enn den er, det er først og fremst for lite råstoff. Altfor mye går direkte fra trålerne og ut av landet uten bearbeiding.
Journalisten hevder at Lerøy har «et unikt markedsapparat». Er det ikke merkelig at Lerøys landanlegg går så dårlig når de har dette såkalte unike markedsapparatet? Eller er det bare et markedsføringsstunt?
De elendige resultatene på land for de to konsernene, kan derfor ikke være annet enn det ultimate beviset på at trålfanget fisk er fullstendig uegnet for lønnsom bearbeiding i Norge.
Små mottaksstasjoner har store utfordringer. Men skal ei tilfeldig og usystematisk kryss-subsidiering være løsninga? Hva med de som akkurat greier seg uten subsidiering?
I hvitfisknæringa er utvilsomt kontrastene mellom hav- og sjøsida størst. Med en bedre fiskeripolitikk behøver de ikke å være så store. Før valget florerte det med løfter fra begge de påtroppende regjeringspartiene. Hvor mye de var verdt gjenstår å se.
